Stjernehimmelen: Momenter fra et grunnkurs i astronomi.

Alt annet blir lite når man leser om astronomi. Om vi for eksempel kunne reise til vår nærmeste nabo, Alfa Kentauri, som er 4,2 lysår borte, ville stjernehimmelen se ut omtrent som fra jorden, bortsett fra at Kasiopeiea ikke lenger ville være en W eller M, men seks stjerner i siksakformasjon, fordi vår sol hadde føyet seg til rekken.

Jeg skal i løpet av de neste tyve minuttene prøve å besvare følgende spørsmål:
1. Hva er vitenskap?
2. Hvordan ble universet dannet?
3. Finnes det intelligent liv utenfor jorden?
Eventuelt kan vi forsøke oss på spørsmålet:
4. Finnes det en gud?

En vitenskapelig teori

Einstein sa: "Alt bør gjøres så enkelt som mulig, men ikke enklere". Vi kjenner det fra skolematematikken: Finn det enkleste uttrykket. Naturvitenskap handler altså om å beskrive kompliserte ting så enkelt som mulig (dette til forskjell fra, for eksempel, mange av dem som skriver om kunst).

Grekerne diskuterte om jorden eller solen sto i sentrum. Aristarkos (285 før Kristus) hevdet at solen sto i sentrum, og jorden og planeten kretset rundt den. Erathostenes (273-192 f. Kr.) ikke bare viste at jorden var rund, men beregnet også jordomkretsen ved å sammenligne lengden på skyggen av en stav i Alexandria og Luxor på samme dag. Den mye senere Ptolemaios (90-168 etter Kristus) forfektet det geosentriske verdensbilde, hvor solen og planetene sirkulerer rundt jorden. Ut fra datidens observasjoner var dette en god modell, men den hadde noen "skjønnhetsfeil":

Epicyklene kunne predikere planetbevegelser. Ikke noe av det vi som vanlige mennesker kan observere uten optiske hjelpemidler taler imot et geosentrisk verdensbilde. I daglig språk snakker vi fortsatt om "solnedgangen", og ikke "jordrotasjonen", og når sjømenn navigerer med sekstant måler de "solhøyden", og ikke "horisontkrengningen".

Nicolaus Copernicus (1473-1543) tok opp igjen det gamle heliosentriske verdensbildet, og skrev om de himmelske legemers revolusjoner, "De Revolutionibus". Her snakker vi om revolusjon i bokstavelig forstand: et legemes omdreining om et punkt. Ordet "revolusjon" har fått en ny betydning i dag, som henviser til hvor radikalt Copernicus endret menneskenes verdensbilde. Det heliosentriske verdensbildet forklarer planetenes bevegelse på en mye enklere måte enn det geosentriske, og er altså mer estetisk tilfredsstillende.

Tycho Brahe (1546-1601) hadde ikke teleskop, men han gjorde nøyaktige målinger av himmellegemenes posisjoner. Hans største bidrag til vitenskapsteorien var kanskje at han innførte prissippet om at man måtte beregne unøyaktigheten i målingene. Tycho Brahes målinger viste at planetenes "revolusjoner" ikke kunne være sirkulære.

Johannes Kepler (1571-1630) var selv svaksynt, på grunn av kopper i fireårsalderen. Han ble ansatt av Tycho Brahe for å lage modeller av planetbevegelsene. Kepler var en glimrende matematiker, og formulerte tre lover:
1. Planetene beveger seg i ellipsebaner med solen i de ene av ellipsens to foci.
2. Hastigheten forandres i banen slik at den på et gitt tidsrom sveiper over det samme arealet med en linje fra planeten til solen
3. a³/p²=konstant (a er den gjennomsnittlige avstanden fra planeten til solen og p er omdreiningshastigheten)

Keplers tredje lov gjør det altså mulig å beregne de forskjellige planetenes avstand til solen i forhold til for eksempel jordens avstand til solen. Tycho Brahes observasjoner hadde en nøyaktighet på 0,1 grader, og Keplers prediksjoner stemte perfekt med Tycho Brahes målinger (prediksjon betyr ikke det samme som forutsigelse, man kan godt gjøre prediksjoner på historiske data).

Astronomiske målinger fikk et helt annet presisjonsnivå fra da Galileo Galilei (1564-1642) begynte å observere stjernehimmelen med teleskop. Han observerte:

Galieo var tilhenger av det heliosentriske verdensbildet, men måtte trekke alt tilbake, for å unngå å ende som Giordano Bruno, som noen år tidligere ble brent levende for å hevde det samme.

Det geosentriske verdensbildet fikk ikke nådestøtet før man i det 19. århundre kunne observere stjerneparallakse: De nærmeste stjernene står litt forskjellig på stjernehimmelen ved motsatt årstid, fordi jorden flytter seg (den enkleste måten å demonstrere parallakse på er å lukke høyre og venstre øye vekselvis).

Isaac Newton (1643-1727) ble født for tidlig og var et svakelig barn. Foreldrene regnet ham som for svak til å bli bonde, men han lekte seg gjennom barndommen. Leken skulle lede til mekanikkens bevegelseslover, gravitasjonsloven, optikkens lover, termodynamikken og integralmatematikken. Vennen Edmund Halley oppfordret ham til å publisere "Philosophiae naturalis principia matematica" i 1687. Principia skulle bli grunnlaget for de neste århundrers naturvitenskapelige utvikling.

Newton utviklet Keplers tredje lov til a³/p²=k(M+m), hvor M for eksempel er solmassen og m er planetmassen (eller M er massen til en planet og m er massen til måner rundt planeten). Man kunne altså med matematikk, logikk og observasjoner av lys veie et himmellegeme! De samme lovene gjaldt i himmel og på jord. Vi har altså et univers, og ikke et "duovers".

Newton konstruerte også speilteleskopet. Dette gjorde det mulig å bygge mye større teleskoper, og uten de unøyaktighetene som oppstår ved at lys av forskjellig farge bøyes forskjellig. Men han gjorde ingen nevneverdige astronomiske observasjoner selv.

James Clerk Maxwell (1831-1879) oppdaget de elektromagnetiske bølgene. Kjæresten hans påpekte stjernenes skjønnhet. Han fortalte henne at hun var sammen med den eneste person som forsto hva lys egentlig er.

Det eneste astronomene kan observere er elektromagnetiske bølger, og (frem til satellitt-teleskopene kom) bare de elektromagnetiske bølgene som når til jorden. Hele det kosmologiske verdensbildet astronomene har gitt oss er basert på observasjoner av disse bølgene: bølgelengder, retning og variasjoner i tid. Vi forutsetter at naturlovene er de samme overalt, og at vi dermed kan trekke slutninger fra fysiske eksperimenter gjort på jorden.

I det synlige lyset fra stjernene er det noen bølgelengder som mangler. Disse viser seg som svarte linjer i spekteret, såkalte Frauenhoferlinjer. Slike linjer er karakteristiske for forskjellige gasser som sender ut og absorberer lys, og man kan dermed bestemme hva stjernene er laget av. Man vet også hvilke bølgelengder som sendes ut ved forskjellige temperaturer, og dermed kan man måle temperaturen på stjerneoverflaten. Frauenhoferlinjene danner spesielle mønstre, og Edwin Hubble (1889-1953) oppdaget at i de fleste galakser var dette mønsteret forskjøvet i retning av den røde enden av spekteret. Han forklarte dette med dopplereffekten, tilsvarende at tonehøyden i en bjelle høres lavere ut når man har passert den i stor fart. Hubble viste at galaksene er andre melkeveier, og at de beveger seg fra oss fortere desto lenger unna de er. Han konkluderte med at universet utvider seg. Dette kan man altså finne ut, ved å studere lys fra verdensrommet, og å gjøre eksperimenter på jorden. Hubble lagde en testbar og estetisk hypotese ut fra nøyaktige observasjoner. Dette er vitenskap.

I det indre av solen foregår det hydrogen-fusjon, og det tar 10 millioner år fra lyset dannes der inne til det når soloverflaten. Hydrogen-fusjonen regulerer seg selv ved at for høy temperatur vil føre til at materien utvider seg, og reaksjonen ville dermed gått langsommere. Dette kalles "stjernenes termostat". Hydrogen-fusjon er også drivkraften i stjernenes utvikling. Stjerner har forskjellig utvikling etter forskjellig størrelse. Studiet av stjernehoper er helt avgjørende, i og med at man kan studere stjerner som er like langt fra oss og er like gamle, men er av forskjellig størrelse. Hydrogenet brukes opp fortere i store enn i små stjerner. Man kan plotte inn størrelse/lysstyrke og temperatur i et såkalt Hertzsprung-Russel-diagram. Varigheten av stadiene kan bestemmes ut fra hvor ofte de forekommer. Stjerner utvikler seg fra støv og gass til en hydrogenreaktor. Når hydrogenet er nesten brukt opp starter heliumfusjon, og så går det (for store stjerner) fort til det blir en supernova, som ender opp som støv som eventuelt kan danne basis for nye stjerner og planeter. Alle grunnstoffer som er tyngre enn helium har en gang vært del av en supernova, så det meste av massen i en menneskekropp har altså en gang vært i en supernova. Mindre stjerner (< 6 x solmassen) når ikke supernova stadiet. De minste blir hvite dverger, men de som er over 0,4 x solmassen blir røde kjemper, og deretter hvite dverger. Det viser seg at alle stjerner over en viss minimumsstørrelse en del av sin levetid havner på den samme kurven i Hertzsprung-Russel-diagrammet. Dette gjør at vi kan bergene solens alder og fremtidsutsikter, og vi kan vite at den røde kjempestjernen Betelgeuze (Orions høyre skulder, forutsatt at han vender forsiden mot oss) i nær fremtid, kanskje i vår levetid, blir en supernova. Da vil vi i noen dager ha to soler på himmelen.

Albert Einstein (1879-1955), var, i likhet med Newton, født for tidlig. Han veide 1500 gram da han ble født. Han konkluderte i 12-årsalderen med at Bibelen ikke var bokstavelig sann, og etter dette stolte han ikke på autoritetenes kunnskaper. Han publiserte fire artikler i 1905, hvorav tre av dem hadde Nobelpris-kvalitet. Han avskaffet tyngdekraften og gravitasjonen, og erstattet dem med et firedimensjonalt krumt rom. Lyshastigheten er den samme uansett hvordan observatøren beveger seg. Han forklarte sammenhengen mellom energi og masse. Hans teori kunne predikere rotasjonen av Mars-banen med ett buesekund (43 buesekunder bedre enn Newton). Man kunne måle at Mars dukket opp litt tidligere enn den skulle da den kom frem fra solen, fordi solmassen krummet lyset fra Mars, og dermed hadde man bevist at lyset har masse. Det er først med moderne computere at mye av relativitetsteorien kan utnyttes.

Hubble viste at universet utvider seg. Relativitetsteorien tilsier at rommet utvider seg. Det finnes ikke noe "bortenfor", universet ter seg likt uansett hvor man befinner seg: Tidrommet kan sammenlignes med en ballong som stadig blåses mer opp, overflaten har ikke noe sentrum.

Hubbles teori tyder på et Big Bang. Men Big Bang forutsetter at det skulle finnes en bakgrunnsstråling. Ingeniører fra Bell-konsernet undret seg over den kosmiske bakgrunnsstrålingen, som arter seg som "snø" på gammeldagse fjernsynsapparater, og snakket om det på en restaurant, og ble overhørt av en astronom, som kunne sette dette i sammenheng. De hadde, uten å lete, funnet beviset for Big Bang-teorien og fikk Nobelprisen i fysikk for oppdagelsen.

Big Bang var over alt. Hele universet var så stort som en grapefrukt ved 10-43 sekunder etter starten. Det var ikke noe rom "utenfor", og kanskje ikke noe "før". Man kan nå regne seg tilbake til nå Big Bang fant sted: det var for ca. 12-15 milliarder år siden (nå, 16 år etter at jeg holdt foredraget, har man mer nøyaktige beregninger: ca 13,7 milliarder år).

Vi har nå vært inne på hva vitenskap er og hvordan universet ble til. Det tredje spørsmålet var: Finnes det intelligent liv utenfor jorden?

Planetdannelse er sannsynligvis vanlig, kanskje har nesten alle stjerner planeter. For å skape så kompliserte kjemiske forbindelser som liv er avhengig av må det være basert på karbon, hydrogen, oksygen og nitrogen. For at det skal være flytende vann må temperaturen i hvert i deler av tiden ligge mellom 0 og 100 ˚C. Karbondioksyd, metan og ammoniakk er vanlige stoffer på de andre planetene, og sikkert også ellers i universet. Med disse stoffene til stede, og elektriske gnister eller UV-lys kan man lage organiske molekyler, som aminosyrer, fettsyrer og urinstoff i en beholder i løpet av et par uker. Veien derfra til DNA er lang, men i et verdenshav, og etter millioner av år er det ingen matematisk umulighet å få dannet enkle DNA-molekyler. Når man har et system hvor det vellykkede reproduserer seg selv og den ene livsformen kan låne DNA fra den andre er evolusjonen en nødvendighet. Det skal mange heldige omstendigheter til for å få til liv. For eksempel har jorden en uvanlig høy rotasjonshastighet, som gir oss små temperaturekstremer. Dette skyldes et sammenstøt med et annet himmellegeme, og som også førte til dannelsen av månen. Dette er gunstig for liv på jorden, og sikkert ikke så vanlig. Det er bare ett solsystem per syv kubikklysår i Melkeveien, og antagelig er det bare en liten del av Melkeveiens solsystemer som har forutsetninger for liv, men der slike forutsetninger finnes bør det kunne oppstå liv, som før eller senere utvikler seg til høyerestående vesener. Men det er svært usannsynlig at vi kan finne dem, og komme i kontakt med dem.

Finnes det en gud? Spør man biologer vil de fleste svare nei, men blant astrofysikere er det mange som er religiøse. Vi vet ikke om det var noe før Big Bang, eller hvordan Big Bang kom i stand, men i denne sammenhengen hjelper det ikke å forutsette en gud. Man tror at etter Big Bang kan det som skjer forklares ut fra fysiske lover, men ikke alle disse lovene er kjent ennå. Vi har gode teorier for hvordan livet har oppstått uten noen gud.

Hvor er det det mest spennende nye skjer, i kunsten eller vitenskapen?

Foredrag til Liedertafelet 31.10.02. Dette foredraget ble senere presentert skriftlig for kunststudentene ved Westerdals, til stor forargelse blant studentene.

Gremiet har en utpreget kulturorientert holdning, men vi har likevel fått impulser fra den naturvitenskapelige siden. Knut Andersen er vel den ypperste representant på dette området.

Den kulturen vi dyrker er to hundre år gammel. Samtidens kultur har mindre plass i vårt samvær.

Harry Guttormsen startet en debatt sist om kunstens plass i samfunnet, og blant annet Truls Helweg lærte oss at kunst var et begrep som oppsto på attenhundretallet. Jeg har ingen oversikt over ha som skjer av tidens kunst. Det jeg ser av bildekunst og arkitektur byr meg fysisk imot, og i den seriøse nye musikken er det langt mellom de geniale verkene. Arne Nordheim er et unntak. Jazzen er imidlertid fullt oppegående. Det skrives masse litteratur, men når jeg en sjelden gang leser en ny bok finner jeg fort veien tilbake til noen få gamle genier, som for eksempel Johannes V. Jensen. Jeg tror ikke at 'Halvbroren' vil bli noen ny 'Markens grøde'.

Med naturvitenskapen opplever jeg situasjonen helt annerledes. For femti år siden kunne folk flest forundre seg over hvor utrolig smarte de var som hadde funnet opp bilmotorer, telefoner og fjernsyn, og folk kunne forstå prinsippene for hvordan de virket. Vaksiner og antibiotika var i ferd med å fjerne risikoen for død i ung alder som var en del av våre foreldres hverdag. Og russiske og amerikanske vitenskapsmenn var godt i gang med å forberede romalderen. Man kjente også teknologiens negative sider, trusselen om atomkrig fortonte seg kanskje enda mer skremmende enn i dag. Men respekten for ekspertenes kompetanse var intakt.

Naturvitenskapen har for tiden liten status i den norske befolkningens bevissthet. Realfagene sliter med rekruttering, og det er lite politisk vilje til å bevilge penger til forskning. Folk flest har falt av lasset når det gjelder hva naturvitenskapsmennene driver med, og dermed har også respekten for disse fagene forsvunnet. Helseministeren reiser til Kina for å oppleve naturmedisin. I våre dager er det de færreste som har peiling på hvordan en datamaskin, mobiltelefon eller mikrobølgeovn fungerer. Politikerne synes å betrakte bioteknologien som hovedsakelig et problem, ikke som vårt viktigste åpen til å møte ufordringene vårt århundre byr på. Teknologiaksjer regnes som usikre investeringsobjekter. Til alt overmål viste det seg for et par uker siden at Henrik Schön, moderne fysikks største stjerne, trettito år gammel og ansatt ved Bell laboratories, og med 70 epokegjørende publikasjoner, var en svindler. Ingen hadde faktisk overvært eksperimentene han hevdet å ha utført, refereene hadde ikke satt spørsmål ved dem, og eldre fysikere som hadde villet sole seg i glansen ved å være medforfattere ble tatt med buksene nede. Veilederen hans er ikke tilgjengelig for kommentarer. Denne skandalen vil kunne gjøre at vanlige menneskers syn på vitenskapen svekkes.

Hva skjer i naturvitenskapen? Jeg går for tiden på forskerkurs til doktorgradsprogrammet, og har nå lært at det utgis 126 000 vitenskapelige tidsskrifter, hvorav 21 000 innen biomedisin. Hver eneste artikkel skal finsiles før den publiseres. Mange av publikasjonene ligger ute på Internett, hvor artiklene kan søkes der, og internasjonale databaser, som Ovid, Medline og Cochrane har systematisert dataene for at alle forskere lettest mulig skal kunne finne ut hva som tidligere er skrevet om det emnet de arbeider med. Kriterier for hva som er god forskning blir stadig raffinert, så kvaliteten blir bedre og bedre.

Jeg abonnerer på New Scientist, en anbefalelsesverdig nyhetskilde. Svært mye av de nye oppfinnelsene må ses mer som lek med muligheter, enn som store fremskritt.
- Man har begynt å trykke elektriske kretser med grafiske teknikker, og det gjør at avansert elektronikk kan produseres til nesten samme pris som trykksaker. Teknikken kan også brukes til å lage billedskjermer, så det er fullt mulig at vi om noen år får yoghurtbegre med levende bilder, hva nå enn det skal være godt for.
- Metanolbaserte batterier kan holde en laptop i gang i en måned uten ladning.
- Om du går inn i klesbutikken Prada på Manhattan vil du finne prøverom som ser ut som klare glassterninger, men så snart du går inn i rommet vil flytende krystaller gjøre at veggene blir svarte. Det vil bli vist en video om plagget du har tatt med deg inn. Dette er mulig, fordi plagget er utstyrt med en identifikasjons-chip som er unik for dette eksemplaret. I kassen blir plagget detektert og prisen slås inn i det automatiske kassaapparatet. Slike chips sender ut et unikt radiosignal, som svar på et innkommende signal. Teknologien er ikke allment i bruk på dagligvarer ennå, men brukes allerede på gjenstander i museer.
- Enda raskere prosessorer er underveis, da man nå greier å lage prosessorer som ikke trenger å arbeide synkront, 2,8 gigahertz er liksom ikke nok.
- Ny CD teknologi bruker CD-plater med tre centimeters diameter, hele spilleren er fem centimeter lang. Det fåes innspillbare og ferdiginnspilte disketter. Om man kjøper et album av en artist er alle de andre albumene allerede på den samme skiven, og man kan via mobiltelefonen laste inn en kode som brennes inn, og som dermed gir tilgang til de sporene du har betalt for. Man behøver bare å gå i butikken en gang. Om man ønsker å kopiere disketten gir lisensen mulighet til å gjøre det tre ganger, og for hver gang brennes det inn en kode, som fungerer som klipp i et klippekort.

Av godbiter fra psykologisk forskning kan nevnes at:
- Kvinner tyr til sjokolade når de er deprimerte, mens menn ikke har noen trang til sjokolade i slike situasjoner, men derimot når de er glade, og virkelig skal kose seg.
- Menn og kvinner navigerer forskjellig, kvinner tenker nære retninger, høyre og venstre, mens menn tenker ut fra et kognitivt oversiktskart og himmelretninger. Dette skulle jeg ha vist når jeg på mine legevakter irritert spurte: 'kan jeg ikke heller få forklart veien av mannen din?'

Biomedisin er et av områdene hvor det satses mest:
- Philippe Collas, som arbeider her i Oslo, har greid å forandre cellers differensiering. Det betyr at man kan omgå hele debatten rundt forskning på stamceller, og at det vil kunne være mulig utfra en pasients hudceller å dyrke frem nye organer, som er hans egne.
- The human genome project vil gi muligheter til å avsløre virkningsmekanismen til sykdommer, og dermed gi nye muligheter for behandling. Problemet med slike fremskritt er at behandlingen nok vil bli så dyr at samfunnet ikke har råd til å betale for den, om man da ikke skal allokere enda mer penger vekk fra kultur og over i helsevesenet.
- Man har også malaria genome project og mosquito genome project. Man kan tenke seg at man kan lage mygg som er resistente mot malaria, og kanskje bli friskere enn annen mygg. Om disse myggene kan utkonkurrere villbestanden vil det kunne redusere forekomsten av malaria i et samfunn. Afrikanske land vil imidlertid neppe stå i kø for å være forsøkskaniner i et slikt prosjekt

Militærforskning er en stor og tung sektor, som nok også kan bidra med nyttig kunnskap til verden. Men her vet vi ikke så mye om hva som foregår.
- Laservåpen står nå foran lansering. Dødelige lasere er en skremmende tanke, men man kan også tenke seg ikke dødelige våpen, som kan brukes finrettet i en folkemasse for å slå ut uønskede personer. En slik laser kan få klærne eller hudoverflaten til å eksplodere, slik at personen slås overende. Man kan skyte 100% treffsikkert på flere kilometers hold, for eksempel fra et helikopter.
- Man eksperimenterer nå med å bruke mikrobølgesendere i stedet for vannkanoner mot demonstranter. Mikrobølger kan også brukes til å ødelegge elektronikk, det er et tompetformet apparat man kan rette mot uvenners datamaskiner.

Ellers er det i den teoretiske fysikk det virkelig tar av: - Før vi forlater mikrobølgene: I det elektromagnetiske spektrum mellom infrarøde stråler og mikrobølger begynner man nå å lage bildedetektorer. Det vil kunne gi oss en ny form form gjennomtrengede syn, à la Supermann. - Man vet at det hele begynte med Big bang, men man vet ikke om dette er en syklisk prosess eller en engangsforeteelse. En hypotese går ut på at vi er i det ene av to universer, redusert til tredimensjonal tenkning kan det beskrives som en timeglassform. Dette er faktisk en falsifiserbar hypotese, for den predikerer visse gravitasjonsbølger, som kan måles ved en dertil egnet romsonde. - Den finske fysikeren Grigori Volovik arbeider med en miniatyrmodell av kosmos, basert på dråper av heliumisotopen He3 kjølt ned mot det absolutte nullpunkt. Målinger har gitt analoge resultater med målinger astronomene har gjort, både når det gjelder 'kosmiske strenger', som skal forklare galaksenes oppståen, og hvordan energien som ligger i det interstellare vakuum oppfører seg. Han mener å kunne rekonstruere den første brøkdelen av et sekund etter Big Bang, og forklarer naturlovenes dypeste vesen. Han mener å fastslå når og hvordan tidrommet oppstod, og i det hele tatt naturlovenes dypeste vesen. Modellen forklarer hvorfor universet synes å være flatt. Den gir også en analog for den såkalte Hawking-stråling rundt sorte hull, som astronomene kan predikere, men ikke observere. Volovik har økende antall tilhengere i fysikkmiljøet, men faller litt mellom to stoler, da han både driver med teoretiske kosmologiske modeller og laboratorieeksperimenter. - Astronomien har store uløste mysterier, spesiell problemet med den mørke materie. Utfra de eksisterende modellene skulle Universets masse være mye større enn det de observerte himmellegemene kan forklare. Er mørk masse over alt, for eksempel i dette rommet? Eller er modellene feil?

Det er i dag svært vanskelig å få bevilget penger til basal forskning, mer og mer kommer fra industrien. Men det er også mange flere som vil drive med forskning. Det er 450 studenter i doktorgradsprogrammet ved det medisinske fakultet. Jeg tror at forskningen er mer selvkritisk og av høyere kvalitet en noensinne. Noe godt kommer det ut av å kjempe mot allmuens uvitenhet. Og uten tvil foregår det spennende ting. Og så lenge alt ligger til rette for at man kan bygge på det som er publisert vil forskningen alltid kunne gå fremover.

Dag Jansson har sagt at kunnskap er kumulativ, mens klokskapen ikke er det. Er kunsten kumulativ? Det varierer. Utvikling kan både skje ved at man bygger på det andre har gjort, og forbedrer og legger til, eller på Hegelsk vis, at man danner reaksjoner på det som er, slik at dette generer noe nytt. For å overleve som kunstner må man være original, og her ligger kunstens problem, for kravet til originalitet går foran kravet til estetikk. Personlig synes jeg det er helt OK å pynte veggen med en kopi av et gammelt gipsrelieff. Dette vil neppe klassifiseres som kunst, og om en kunstner i dag begynte å lage skulpturer i Bertel Thorvaldsen-stil ville det være med overhengende fare for å bli slaktet av kritikerne. Dagens bildekunstnere og arkitekter er avskåret fra å bygge på sine forgjengere, de er avskåret fra å bruke gjennomprøvede estetiske virkemidler, i hvert fall om de skal regnes som kunstnere av de som bestemmer hva som skal regnes som kunst. Samtidig ser vi at det blomstrer innen såkalt Fantasy-kunst, som man ser i tegneserier og Magic-kort, her finnes det etter min mening perler, som burde anerkjennes. Navn som Rebekka Guay, Terese Nielsen, Todd Lockwood og Carl Critchlow er ikke navn kunsthistoriestudenter kan reprodusere til eksamen, men burde kanskje være det. Dette er bilder som har elementer fra romantikken, art noveau og tegneserier, og det er åpenbart at malerne lar seg inspirere av hverandre. Dette er kumulativ kunst, og etter min mening mye mer spennende en det som i dag regnes som seriøs kunst.

Jeg håper også det kommer en 'fantasy-arkitektur' som bygges i virkelige byer, ikke bare i filmer som 'Star Wars' og 'Ringenes herre', og i PC-spill, som 'Morowind'.

Når man hører de første platene til Cæcilie Nordby kan man trekke linjer fra Alice Babs og Billy Holliday. I det hun lager nå eksperimenterer hun med nye effekter, sannsynligvis for å leve opp til idealet om å være ny og original, med katastrofalt resultat. Kunne hun ikke fortsatt med kumulativ jazz? Og hva er vitsen med det Sissel Endresen lager?

Det er de utøvende kunstartene som har de beste betingelsene. Om det kommer en ny tenor som synger som Jussi Björling vil han ønskes velkommen av alle. Hvorfor vil ikke en maler som maler som Rembrandt være like velkommen?

Jeg skulle ønske meg et opprør mot all kunst som setter estetikken til side, og at man innfører den kumulative kunst, som vi egentlig har higet etter hele tiden, det har bare ikke vært moteriktig. Jeg skulle ønske man kunne bruke oljepengene til å rive alle stygge hus i Oslo og sette i stand det som fremdeles finnes av vakker arkitektur, og bygge nytt, som bygger på den gamle arkitekturens estetiske krav.

Ordet er herved fritt til diskusjon.

Dodoens sang: om øy-biogeografi og forringelsen av verdens biologiske og estetiske mangfold.

Foredrag av Gunnar Hasle i Liedertafelet, Engebret café 27. mai 2004. Dette foredraget bygger i hovedsak på David Quammens bok The Song of the Dodo: Island Biogeography in an Age of Extinction (1997).

Blant dyrearter på fjerne øyer ser og så man ekstreme og sjeldne former: kjempesaksedyr på St Helena, Komodovaraner på over 200 kg på Komodo, kjempeskilpadder på Galapagos og Aldabra, dvergelefant i Indonesia (som muligens var bytte for komodovaraner), tuataraen på New Zealand, den eneste gjenlevende arten av en reptilorden som hadde sin storhetstid i Trias, og hundrevis av flyveløse fuglearter som elefantfuglen pa Madagaskar (eggene veide over 10 kg), og den kalkunstore dronten, som var en flyveløs due som ble utryddet på Mauritius for 300 Ir siden. De fleste av dyreartene som er blitt utryddet de siste fem hundre år var fra øyer. Hva kan øy-biogeografien lære oss om utvikling og utryddelse av dyrearter?

Biogeografi er læren om artenes utbredelsesmonster. Det startet med Charles Darwin, botanikeren Joseph Hooker og Alfred Russel Wallace.

I motsetning til Hooker og Darwin kom Wallace fra enkle kar, foreldrene var elskverdige, men temmelig ufokuserte. Faren var utdannet advokat, men arbeidet i et bibliotek og tapte pengene han arvet og tjente, på uheldige investeringer, og drev også med grønnsaksdyrkning. Alfred matte slutte på skolen og begynne a arbeide i fjortenårsalderen, og lærte av egen erfaring hva "survival" vil si. Kveldene brukte han på offentlige bibliotek. Han samlet insekter på fritiden, og fant derved et levebrød. Wallace matte hele sitt liv livnære seg som freelance innsamler av fugler, biller og sommerfugler for det private samlermarkedet. Darwin og Hooker var respekterte vitenskapsmenn, som fikk reise som gratispassasjer på Hennes Majestets skip, henholdsvis "Beagle" og "Erebus".

Wallace hadde avtale med en butikk i London hvor han kunne få solgt sine varer til en god pris, og reiste verden rundt for a skaffe sjeldne eksemplarer. Mens Darwin samlet noen få eksemplarer av hver art, var det for Wallace om a gjøre å skaffe så mange eksemplarer som mulig. Wallace la derfor merke til at det var store individuelle variasjoner innen hver art. Wallace var svært nøye med å notere nøyaktig hvor eksemplarene var fanget, noe Darwin skulle angre på at han ikke var nøye med.

Walace' første utenlandsreise gikk til Amazonas i 1848 (17 år etter Darwins reise med "Beagle"), sammen med Henry Bates. Han hadde ventet seg å se mengder av dyr, som i en zoologisk have, og ble overrasket over hvor tom for dyr regnskogen virket, han hadde problemer med å finne dyr, for ikke å snakke om å fange dem. Flått og mygg hadde imidlertid ingen problemer med å finne ham. Etter to måneder var ferdighetene deres blitt så gode at de kunne sende hjem 450 forskjellige billearter, og omtrent like mange sommerfugler. Neste forsendelse inneholdt også fugleskinn, sneglehus og skjell. Han sov i hengekøye, spiste farinha og det han selv kunne fange, var nære på å dø av dysenteri og malaria. Han preserverte og tegnet 160 fiskearter. Hans første observasjon av den sjeldne svarte varianten av jaguar gav et slående eksempel på individuell variasjon innen artene. Han oppdaget stadig variasjoner, var det nye arter eller underarter, eller var det bare variasjoner innen samme art?

Men de innfødte drakk opp spritlageret hans. Preservering var et stort problem: mugg og maur angrep preparatene, og forsendelse var umulig lang inne i Amazonas. Han konserverte skinn ved å røyke dem over leirbålet. Og samlet opp et ars fangst og satte kurs for England med briggen "Helena". Skipet fraktet også en kvaebasert balsam som ble pakket inn i krukker omgitt av risstrå for a hindre at de ble knust. Ingen hadde hørt om selvantennelse den gangen. Da de var kommet i rom sjø, begynte det å brenne i lasten, og skipet matte evakueres. Kun dagboken og noen tegninger ble bevart. Men han kom levende tilbake til England, og han hadde lært ett og annet.

Ved Manaus løper tre elver sammen, og danner fire landsegmenter som er fysisk adskilt av en bred elv. Aper kan ikke krysse vann, og hvert av disse landsegmentene har forskjellige arter av saki, slekten Pitecia. For apene vil disse landsegmentene i praksis fungere som øyer.

I 1855 var Wallace klar til nye eventyr, og trengte penger. Han reiste til Indonesia. Mellom Bali og Lombok er det bare noen mils avstand, men dyre- og plantelivet er vidt forskjellig. øyene ligger på hver sin side av det vi i dag kaller Wallace-linjen, som går mellom Borneo og Sulawesi. Vest for denne linjen finnes det tigere, aper, bjørner og orangutanger, barbets og trogoner, est for linjen finnes pungdyr, kakaduer og paradisfugler. Wallace påpekte at disse øyene er mer forskjellige enn England og Japan. Hemmeligheten med Wallace-linjen er havdypet. Det har ikke vært landfast forbindelse mellom landmassene på tvers av denne linjen.

Ordet artsdannelse fantes ikke før Darwin og Wallace. Man trodde at Gud hadde skapt hver enkelt art, og plassert dem i et innviklet monster, etter sitt guddommelige lune: Tigere her neshorn der. Wallace lurte på hvordan artene ble dannet. Den middelaldrende Darwin satt på den andre siden av jordkloden og visste det allerede, men turte ikke publisere det, av frykt for det gode selskaps reaksjoner. Amatøren Wallace trengte ikke å bry seg om det, og han skjønte at nøkkelen til artsdannelsen kunne ligge i artenes utbredelse. Gud hadde brukt seks dager på skaperverket, men med innbrakte eksemplarer fra fire århundrers oppdagelsesreiser som hopet seg opp i museene så det ut til at Gud må ha hatt det betydelig mer travelt enn man først hadde antatt. Colombus fant kaimaner, arapapegøyer, iguaner og aper som kunne henge i halen. Senere reisende fant kalkuner, beltedyr, bison, dovendyr, flodsvin og maursluker. Paradisfugler fra Ny Guinea. Skinnet av ett eksemplar nådde Carl von Linné, den som hadde sendt det hadde ikke tatt med føttene. Kunne elefantfuglen eksistere uten vinger, kunne vel denne fuglen eksistere uten føtter, tenkte vel Linné, og gav den navnet Paradisea apoda. Kenguruer og kasuarer. Tasmansk pungulv. Var det plass til alle i Noahs ark? Man begynte å lure på om de bibelske kubikkmålene kunne være overlevert feil, slik at arken i virkeligheten hadde vært langt større enn bibelen syntes å angi. Men dette gav bare en utsettelse. På slutten av sekstenhundretallet kjente man 500 fuglearter og 150 pattedyr. Femti år senere hadde Linné navngitt 6000 arter. Dersom alle artene hadde steget i land på Ararat, hvordan kom de seg deretter til der de finnes nå? Skulle isbjørnparet ha gått fra Lilleasia til Arktis? Om kenguruene hoppet fra Ararat til Australia, hvorfor stoppet ikke noen av dem på veien, og hvordan kom de seg i det hele tatt over havet? Linné innså tidlig at Noahs ark var uforenelig med de biologiske realiteter, og at Ararat matte forstås symbolsk, som en ur-øy som senere ble spredt ut som kontinenter. Denne øyen huset alle artene og den hadde klimasoner som kunne gi passende leveforhold for hver enkelt art. Linne' synes imidlertid ikke å ha tvilt på at Gud egenhendig skapte det vi i dag ville kalle økosystemer for alle klimatyper: "Bli taiga"; "Bli neotropisk regnskog" osv. Men hvorfor finnes det ikke amfibier på øyer, selv om leveforholdene i og for seg skulle være fullt brukbare? Det ble sendt ekspedisjoner over hele verden, og det var alltid med biologer, en av dem, Johann Reinhold Forster noterte en viktig oppdagelse i 1772: øyer huser flere eller færre arter om omkretsen er større eller mindre.

Tilbake til Wallace, 1855. Det er ingenting som tyder på at han følte seg bundet av å passe sine funn inn i bibelens lære. Fra Sarawak sendte han en artikkel til The Annals and Magazine of Natural History, som het "On the law Which has Regulated the Introduction of New Species". Hovedbudskapet var: Hver nye art har oppstått i sammenheng i tid og sted med tidligere beslektede arter. Darwin leste artikkelen, og skrev i margen: "Intet særlig nytt". . Darwins venn, geologen Charles Lyell, var ikke enig, og ble ansporet til it skrive en bok om dyr og planter på øyer. Det ettertiden skulle huske er følgende: gamle øyer har flere endemiske arter enn nye øyer. Gud foretrakk altså gamle øyer, når han skulle fordele artsrikdommen. Fundamentalistene trodde ikke på gamle og nye øyer, men det gjorde geologen Lyell. Som Viktoriansk ortodoks kreasjonist og samtidig en redelig vitenskapsmann, må han ha hatt et stort dilemma.

Madagascar ble isolert for minst 60 millioner år siden. Før polynesierne kom hadde de flere arter strutselignende fugler, deriblant den nevnte 500 kilo tunge og to og en halv meter høye elefantfuglen, og lemurer, en primat-underorden som for fantes over hele Gondwanaland, men som nå bare er representert på Madagascar. I tillegg til at det er en gammel øry, er det også en stor øy og har derfor et stort antall arter.

Bali var landfast så sent som for tolv tusen år siden, og har hatt elefanter, leoparder og tigre. Den balinesiske underarten Panthera tigris balica ble utryddet sa sent som for hundre år siden.

Både Madagascar og Bali er imidlertid begge kontinentale øyer, det vil si de har vært landfaste, og har dyreliv som stammer fra den tiden de var landfaste. Oceaniske øyer er blitt kolonisert via spredning over havene. Galapagos og Hawaii er oceaniske øyer. Lyell noterte at det ikke finnes amfibier på oceaniske øyer, og Darwin fant ved eksperimenter at amfibier ikke kunne svømme i saltvann. De noterte seg ogsa at pattedyr er gjennomgaende fraverende på oceaniske øyer. Lyell studerte biller på Madeira og Kanariøyene, som er vulkanske/oceaniske øyer, og kunne konkludere med at Gud hadde skapt egne arter for hver øv. Men, som Wallace påpekte når det gjaldt Galapagos: De lokale stedegne artene på oceaniske øyer er mer beslektet med arter på nærmeste fastland. Wallace hadde lest Darwin, og konkluderte slik Darwin ikke hadde våget: Isolasjon pluss tid gir nye arter. Wallace korresponderte med Darwin, men hans brev er ikke bevart, kun Darwins svar. Vi kan bare gjette beveggrunnene Darwin har hatt for a brenne Wallace' brev.

øygruppen Aru ligger like vest for Ny Guinea. Der fant Wallace et dyreliv som var svært likt det på Ny Guinea, som igjen har store fellestrekk med dyrelivet i Australia, men med forskjellige varianter. En sommerfugl på Aru kunne skilles fra en nærbeslektet art på Ny Guinea. Var det en ny art? Hva er en ny art? Han gikk et skritt videre i sin tankerekke: Nye arter er gradvis blitt introdusert til Australia og Ny Guinea, som er beslektet med tidligere arter som de hadde felles. Wallace skriver "Gradual introduction". Han mangler bare å kalle det "Evolution". Bade Wallace og Darwin hadde lest Malthus, og lurte på om ikke "survival of the fittest" også gjaldt andre skapninger enn mennesket.

Lyell rådet Darwin til a publisere sin teori, men Darwin var ikke klar. Vi kjenner resten av historien: Wallace utviklet hele evolusjonsteorien, med individuell variasjon og naturlig seleksjon gjennom den sterkestes overlevelse, og reproduksjon som drivkraften i evolusjonen. Han sendte manuskriptet fra Indonesia til England, adressert til Charles Darwin for gjennomsyn. Darwin må være blitt forskrekket av å se seg forbigått etter tretti års hardt arbeid. Han lot manuskriptet ligge, tuklet nok litt med datoen han skal ha mottatt manuskriptet. Noen uker fra eller til, når et brev har brukt mange måneder fra avsenderen kunne ikke gjøre noe. Men vi vet når skipet med brevet ankom til England, og det var minst en måned for Darwins "Origin of Species" i 1859.

øybiogeografien gav nøkkelen til evolusjonslæren. Det at en populasjon midlertidig er isolert kan gjøre den annerledes enn moderpopulasjonen. Om populasjonene kommer i kontakt igjen, kan det hende de vil konkurrere og tvinges til å fylle forskjellige økologiske nisjee, da to arter ikke kan utnytte samme nisje i samme økosystem. Dermed får vi to arter som tvinges til å utvikle seg i forskjellig retning. Det er mulig at en slik midlertidig geografisk atskillelse er en nødvendig forutsetning for evolusjon i det hele tatt.

Frederick William Frohawks rekonstruksjon av dodoen, fra Walter Rothschild's bok Extinct Birds, 1907.

Dyrearter på øyer mangler ofte fluktinstinkter og evne til å flykte. For en fugl på en øy uten naturlige fiender, kan flyveevne potensielt være farlig, da de kan blåse vekk. Flyvning er energikrevende, og det å kunne konservere energi kan være en overlevelsesbetingelse. Det er imidlertid uheldig å være tung og næringsrik, og ikke flyvedyktig, når skip går i land for å proviantere. Polynesierne utryddet alt som ikke kunne flykte etter hvert som de koloniserte nye øyer. Europeerne utryddet de store landskilpaddene fra Mauritius og Seychellene. Og de drev rovdrift på drontene. Men ikke bare det, av en eller annen grunn ble det sluppet løs aper på Mauritius, som senere har formert seg. Griser ble forvillet, og som altetende dyr spiste de egg og fugleunger. Rotter unnslapp fra skipene, og for å redusere rotteplagen satte man ut mungoer, som like gjerne forsynte seg av den stedegne faunaen. Man vet ikke hvordan dodoen sang, og utseendet har vi kun fra skjelettrester, skisser og beskrivelser. Den er likevel den mest berømte av de utryddede dyreartene.

Dyrearter på øyer har ikke deltatt i dyrenes "våpenkappløp", som gjør at løver og antiloper er, om ikke jevnbyrdige, så i hvert fall så likeverdige at ikke løvene klarer å drepe alle antilopene, og bare de raskeste løvene klarer a fange antiloper. Kontinentale dyr utsatt på en øy vil være formidable konkurrenter, og kan være så farlige predatorer at de er i stand til å utrydde de mer økologisk naive øy-artene. Nyintroduserte sykdommer kan i seg selv gjøre innhogg i populasjoner som aldri har vært utsatt for et genetisk press av et patogen.

På Hawaii var det hundrevis av endemiske fuglearter. For var det ikke mygg der. Noen tømte i 1827 ut ferskvann i en elv i stedet for på bakken, med den følge at larver av myggarten Culex pipiens fikk fotfeste. Det hadde for så vidt ikke vært så farlig, om det ikke hadde vært fordi sjøfugler av og til er bærere av fuglemalaria. Det hadde før ikke kunnet overføres til den lokale fuglefaunaen, men med Culex pipiens til stede var det en annen sak. Det var også en virussykdom som fantes på høns, men som spredte seg til de ville fuglene da myggen kom. I tillegg til disse sykdommene kom rotter og forvillede husdyr, og menneskenes jakt. En etter en av fugleartene ble så sjeldne at artene ikke lenger kunne bestå, og de døde ut. De myggbårne sykdommene var nok den viktigste årsaken, for de fuglene som lever for høyt i fjellene til at det finnes mygg der klarer seg fortsatt.

Guam var en paradisisk øy i det sørlige Stillehavet (men base for USA's marine), med fem endemiske fuglearter. Etter krigen falt antallet av fugler gradvis, inntil folk oppdaget at de var nesten utryddet på 1960-tallet. Det viste seg at det var en introdusert slangeart, Boigia irregularis som var årsaken. Det er helt uvanlig at utryddelse av arter kan spores til en faktor, men i dette tilfellet var det en så formidabel fuglejeger at det var mulig. Da forskerne fanget inn noen av de siste eksemplarene i forsøk på å redde dem, trengte slangene seg inn i laboratoriet, og spiste fuglene der. På Guam hadde slangene ingen naturlige fiender. Da fuglene forsvant fikk edderkoppene, som fuglene hadde spist før, fritt spillerom. Om man går i land på Guam i dag, vil man foruten den militære aktivitet finne massevis av slanger og store edderkopper. Trærne er innfiltret med klaser av spindelvev.

Tilbake til Mauritius. øya har ikke lenger noen endemiske arter, unntatt Mauritiusfalken, som på det laveste var fem eksemplarer. Vegetasjonen er også påvirket av introduserte arter. WWF hadde gitt opp å redde denne arten. Bønder er bønder, og de fortsatte jaktet på fuglen, da de mente den kunne ta kyllinger. Habitatet var oppstykket, og lite eventyrlystne som mange øyboende fuglearter er, kunne denne arten ikke engang krysse et jorde for å komme over i en annen skog. DDT gjorde sitt. En sær idealist, han het Jones, som til farens store fortvilelse hadde hatt bakgarden full av bur med rovfuglunger i hele oppveksten, tok på seg oppgaven å redde arten, men WWF ville ikke støtte ham. Han plyndret de gjenværende redene, og fôret opp fuglene for hand. Han sørget for a bevare det som var igjen av habitat, og fôret de ville fuglene, for a hjelpe dem litt på vei. Det er sjelden helt håpløst å redde en art, om det finnes vilje til det.

For at en dyreart med rimelig sannsynlighet ikke skal bli utryddet innen de neste hundre år finnes det et minimumsantall, som vil variere for hver art, og som det er vanskelig å fastslå. Man antar at dette tallet ligger mellom 50 og 500. Om habitatet kan underholde under femti vil genmaterialet gradvis utarmes, og arten vil bli svært sårbar for forandringer og katastrofer, for eksempel en epidemi. Tilfeldigheter vil spille inn, nå artene blir enda sjeldnere: Om det for eksempel bare er ti eksemplarer igjen, og syv av dem er hanner, og den ene av hunnene er ufruktbar, og de to gjenværende hunnene tilfeldigvis dør, er arten utryddet.

Geirfugl og vandredue er to arter som er blitt utryddet på grunn av hensynsløs fangst

Sjeldne arter er selvfølgelig mer utsatt for utryddelse enn de vanlige. Mange arter er i utgangspunktet fåtallige, selv uten menneskenes inngripen. Begrenset evne til spredning er en annen risikofaktor, særlig om habitatetene er små og sjeldne. Innavl vil true enhver populasjon, da det gir tap av heterozygositet (dvs. begge genene i et genpar blir like). Om ett eller noen få individer invaderer ett nytt område vil genmaterialet i utgangspunktet være fattig (founder effect). Variasjoner i miljøet vil skade arter som har liten genetisk variasjon. Noen arter er avhengig av andre, og om den ene dør ut, der den andre også ut. Katastrofer, som skogbrann, orkan og vulkanutbrudd kan slå ut en truet art. Konkurranse og predasjon fra andre arter. Sykdom. Jakt og samling.

Utryddelse av arter har alltid foregått, men under normale omstendigheter utryddes og utvikles noen få arter av fugler, pattedyr og fisker på en million år, nå er tusener av arter truet i løpet av de første tiår.

Problemet i våre dager er at i det meste av verden er dyrenes habitat å betrakte som øyer, en løve kan ikke vandre fra Pilanesberg til Kruger nasjonapark. Det kan beregnes et forhold mellom habitatstørrelse og antall arter, og det virker som om en tidobling av habitatets størrelse gir støtte for det dobbelte antall arter. Hver enkelt park vil ha sin populasjon, som er lavere enn den minste kritiske. Problemet kan til en viss grad avhjelpes med relokalisasjon. Man kan også lage korridorer mellom habitatene, men man vet ikke om det vil fungere, og deter svært vanskelig, og kostbart å reetablere et naturområde. Dersom det er kommunikasjon mellom et øysamfunn og omverdenen vil man kunne få en likevekt mellom utryddelse og immigrasjon, men i isolerte øysamfunn vil man bare få mer og mer utryddelse. Det diskuteres om man skal bare satse på store nasjonalparker og ikke små, og ut fra det vi har sagt synes det å være fornuftig å satse på store enheter. Mange arter har imidlertid så sære krav til habitatet at man likevel er henvist til å lage små reservater, om disse habitatene ikke er knyttet til et stort naturområde.

So what? Jeg tror det er et blindspor å prøve l argumentere for at vi trenger regnskogen og alle de sjeldne artene. Regnskogen inneholder kanskje en mengde potensielt nyttige medisiner, men det er usannsynlig at de vil få noen særlig praktisk betydning og sannsynligvis er det flere skumle sykdommer enn nyttige medisiner der ute. Om de siste femten eksemplarene av skallet ibis skulle forsvinne, vil nok EU's økonomi gå videre.

Det er naturens egenverdi vi må se på. For meg er det de estetiske sidene ved naturen, mye mer enn nytteverdien jeg vil bevare.

øybiogeografien ledet oss til kunnskapen om evolusjonen, og økologene kan ut fra hva dette feltet har lært oss i nyere tid fortelle oss hvilke farer verdens arter står overfor.

Småkrypenes sexualliv.

av Gunnar Hasle

Svartedauden.

Epidemiers betydning i menneskenes historie har ofte vært mer eller mindre oversett. William McNeill satte dette punktet på dagsordenen i sin bok 'Plagues and Peoples' i 1977, og Jareed Diamond utviklet en mer omfattende teori om våpen, teknologi, genetiske ressurser og epidemier i boken 'Guns, Germs and Steel' i 2000. Både McNeills og Diamonds poeng er at epidemier, selv om de i første omgang er en gigantisk katastrofe, kan være en fordel for den som rammes først, da de senere har epidemien på sin side under erobringen av et nytt område. Det finnes mange eksempler på dette. Amerika ble erobret med ildvåpen, hester, kopper og meslinger, de to sistnevnte var uten tvil viktigst. Og Afrika ble aldri effektivt kolonisert av de hvite, på grunn av malaria og gulfeber. Svartedauden fikk aldri en slik betydning. Den rammet Europa, herjet til tider i 300 år, og forsvant.

Det begynte på Sicilia og i Genova i Nord-Italia i 1347, ingen vet hvor sykdommen kom fra. Det ble satt i sammenheng med tolv galleier som nettopp var kommet fra Krim via Sicilia, men ingen av mannskapet var syke. En dag eller to senere ble folk syke: feber, hodepine, forvirring, smertefulle pussfylte byller, ofte av størrelse som hønseegg, og blårøde flekker på kroppen ('Guds tegn'). Et eiendommelig debutsymptom var at pasientene selv kjente en søt lukt like før de ble syke. En helt avsindig tørste var et karakteristisk symptom. Noen hostet blod. Døden opptrådte en til fem dager etter symptomdebut. Det ble straks anerkjent at sykdommen var smittsom. Kirken kalte det likevel Guds straffedom, og holdt messer, som bare førte til at flere ble smittet. De som pleiet eller gav skriftemål de syke fikk selv ofte sykdommen. De døde ble samlet i massegraver. Pesten spredte seg med gangfart over hele Europa og nådde England i 1348 og Norden i 1350, for midlertidig å forsvinne. Den blusset opp igjen i Frankrike i 1351, og det ser ut til at Frankrike ble smittereservoir for pesten, som førte til sporadiske, større og mindre utbrudd i hele Europa, frem til 1670, det siste blaffet var i Danmark i 1711. Bare på 1400-tallet ble 200 millioner mennesker drept. Til Island kom pesten i 1402. Over alt var bildet det samme: dødelighetstall mellom en tredjedel og to tredjedeler av befolkningen. Befolkningen slått av skrekk. De som kunne, flyktet fra byene. Noen ganger bare for å bli skydd og fordrevet der de kom. Stinkende, overfylte massegraver, lik i gatene, barn som prøvde å die sine døde mødre. Det finnes samtidige beskrivelse av tragedier og grusomheter: en syk person ble kastet i en massegrav, og lå der og kjempet mot døden hele dagen. En syk gutt ble satt på en flåte, og ble holdt fra land med hellebarder. En annen ble druknet, etter ordre fra et byrådsmedlem. En ble slept levende vekk fra gaten med en lang båtshake. Hus ble merket med et rødt andreaskors, beboerne fikk ikke gå ut. Dronning Elisabeth den første fikk under et pestutbrudd i London satt opp en galge på markedsplassen i Windsor for å henge alle som kom dit fra London. Behovet for syndebukker førte til blant annet jødeforfølgelser. Og religiøs fanatisme kunne blusse opp, med blant annet selvpisking. Men det var også fornuftige tiltak, som å holde skip i karantene og å stenge markeder.

De bevarte historiene er mange, av dagboknotater, testamenter, offentlige notater, presters og forfatteres beskrivelser. Man kan lese om personlige tragedier og tall som ikke ligner noe av det vi kan oppleve i dag. Mange har sammenlignet våre dagers AIDS-epidemi med Svartedauden. Selv om vi nå snart passerer 65 millioner AIDS-dødsfall er dette å undervurdere Svartedauden. Vi vet hvordan AIDS smitter, hva som skal til for å stoppe den, vi har en effektiv behandling, og det er ingen mysterier når det gjelder årsaken, og de av oss som lever et normalt liv i et rikt land har lite å frykte fra AIDS-epidemien. På 1300-1600-tallet hadde man ingen anelse om årsaken til epidemier, men man visste godt konsekvensene når det første pesttilfellet opptrådte i en by: innen noen uker ville kanskje halvparten av byen være omkommet under de frykteligste smerter.

Etter hvert fant man på tiltak for å begrense et utbrudd. I den enkelte by ble rammede hus isolert, og rammede byer ble isolert som helhet. Reisende til fots og fra sjøen måtte holdes i karantene. Man prøvde med isolasjon i 20, 30 og 40 dager, og det viste seg at førti dager måtte til for å være sikker på at en person ikke var smittet, derav navnet karantene.

Under et utbrudd av byllepest i Kina og Hong Kong og senere India isolerte Alexandre Yersin i 1894 en bakterie som senere har fått navnet Yersinia pestis. Dette ble anerkjent som årsaken til Svartedauden, og dette har gjennom hele det tyvende århundre vært en medisinsk sannhet: Svartedauden var byllepest, som av og til arter seg som lungepest. Dette er en gnagersykdom, som har sitt smittereservoir i ville gnagere, og som av og til gir epidemier blant rotter. Den overføres via rottelopper. Bakteriene får blodet i loppenes mave til å koagulere, slik at de gulper opp bakterier når de prøver å suge mer blod. Når mennesker blir bitt av rottelopper kan de få sykdommen. Ved lungepest skal sykdommen også kunne overføres direkte, men det er ikke vanlig. Inkubasjonstiden er 2-15 dager. Sykdommen starter med akutt feber, hodepine, kvalme og smertefulle, forstørrede lymfeknuter, ofte i lysken. Mange blir deliriøse. Døden inntrer etter noen få dager.

Vi ser at symptomene er svært like, men vi som er infeksjonsmedisinere vet at disse symptomene er helt uspesifikke for enhver akutt, alvorlig infeksjonssykdom.

Under de senere bølgene av pest i England har man ganske nøyaktige data fra kirkebøkene, med opplysninger om slektskap og dødstidspunkt, og disse dataene kan settes inn i en kurve. Dette har historikeren Susan Scott og zoologen Christopher Duncan gjort. Ved pestutbrudd får man først en meget bratt, eksponentiell stigning, en kort platåfase og så et raskt fall i incidens når utbruddet ebber ut. Dette er en typisk kurve for en sykdom som smitter direkte fra menneske til menneske, og hvor utbruddet stanser når det ikke er flere mottagelige mennesker. Kurven kan utrykkes ut fra få variabler, og når man setter inn variabler for inkubasjonstid, tid man er smittsom og lengde av den kliniske fase kan en datamaskin gi ganske nøyaktige estimater for disse verdiene, og dermed gi oss sykdommens 'vitale data'. For pestutbruddene fra 1347 til 1711, som i det følgende skal kalle hemorrhagisk pest, finner man at tiden fra man er smittet til man er smittsom er 10-12 dager, tiden man er smittefarlig 27 dager, total inkubasjonstid 32 dager, tid fra symptomdebut til død 5 dager og total tid fra smittetidspunkt til død 37 dager. Dette stemmer med den erfaringsmessig effektive karantenetiden, og med at folk kunne ta med seg sykdommen etter å ha gått 20-30 mil fra en by til en annen, hvor de ankommer friske, tar inn som losjerende, blir syke og starter et utbrudd flere uker senere.

Dette passer ikke med byllepest: Det er feil inkubasjonstid. Angrepsraten av byllepest er aldri i nærheten av den til hemorrhagisk pest: 5% versus 50%. Hemorrhagisk pest gir utbredte nekroser i hud og indre organer (det finnes utførlig obduksjonsrapporter fra denne tiden), byllepest gjør det ikke. Det fantes ingen rotter på landsbygda i England på Svartedaudens tid, det vet vi ut fra hvordan stabburene ble bygget på den tiden. Det er for kaldt for rottelopper i Nord-Europa. På Island har det aldri vært svartrotter i det hele tatt, de brune rottene kom lenge etter Svartedauden. Og viktigst av alt: vi har ikke ville gnagerarter i Europa som kan være friske bærere, og dermed smittereservoir for byllepest.

Noen mennesker er resistente mot AIDS-virus, dette skyldes en mutasjon i CCR5-reseptoren i hvite blodlegemer, som er innfallsporten til viruset. Mutanten lalles delta 32. Genetikerne har regnet ut at denne mutasjonen oppsto for ca 2000 år siden, og var utsatt for et kraftig positivt seleksjonspress for ca 700 år siden. Delta 32-mutanten finnes hos 5-20% i de landene som var rammet av Svartedauden, og er svært sjelden andre steder. Svartedauden gir en mulig forklaring på dette.

Hemorrhagisk pest forekom i Europa og Nord-Afrika, den spredte seg ikke til Asia, hvor derimot byllepest har vært vanlig. Historikerne har hittil ikke skilt mellom disse formene for pest, og i Middelhavslandene har det sannsynligvis vært et overlappende utbredelsesområde. Det er gjort DNA-analyser av massegraver fra Marseille, hvor det var en pestepidemi i 1720, og der fant Didier Raoult Yersisina pestis-DNA. De som gjorte denne studien erklærte at kontroversen om Svartedauden var byllepest eller ikke nå kunne avsluttes: byllepest var svaret. Under denne epidemien visste helsemyndigheten hva de hadde å gjøre: karantene i førti dager og cordon sanitaire altså inngjerding av hele byen. Disse tiltakene virket ikke, og det passer godt med byllepest: rotter lar seg ikke gjerde inn, og det hjelper ikke å isolere enkeltpersoner når det er rotter og rottelopper som er smittekilden. Ved utbrudd av byllepest finner man store mengder døde rotter (men ikke ved hemorrhagisk pest). I Marseille anslår man at 10 000 døde rotter ble samlet opp med fiskegarn i havnebassenget og tauet vekk. DNA-analysene fra Marseille er i følge Raoult gjort på materiale fra 1400-tallet, og ikke fra epidemien i 1720. Duncan og Scott hevder at de ikke kan vite når materialet er fra. Dessuten kan funnet skyldes forurensning av materialet. En engelsk gruppe har gjort tilsvarende tester på et engelsk materiale, og de fant ikke Yersinia-DNA, heller ikke i det franske materialet. Men man kan tenke seg at det var en annen variant av Y. pestis, som gav en lungeinfeksjon, som smittet fra menneske til menneske. Det kan også hende at det var menneskelopper, og ikke rottelopper som overførte sykdommen. Det som her ville trengs er DNA-analyser fra hele Svartedaudens utbredelsesområde. Det Duncan og Scott hevder er at det kan dreie seg om et virus som gir viral hemorrhagisk feber, i likhet med Marburg, Ebola og Lassa feber. Ingen av disse har imidlertid så lang inkubasjonstid som den hemorrhagiske pesten på 1600-tallet.

Hvor kom smitten fra, og hvor ble den av? Dersom den ikke har noe naturlig dyrereservoir er det utrolig at den kunne rase i 3-400 år. Men om det kan være tilfelle, at den smittet her og der i Frankrike (med et forløp på 37 dager skal det ikke så lang smittekjede til) og blusset opp i så stort antall at det ble regnet som et utbrudd av og til, og et par ganger hvert århundre i form av formidable massedødsfall. Etter hvert som flere og flere mennesker ble resistente fikk pesten stadig vanskeligere kår, og da smitterekken var brutt forsvant den for godt. Den genetiske konstitusjonen som gav beskyttelse mot Svartedauden kan meget vel ha vært en ulempe i andre henseende, og kan nå være blitt sjeldnere. Ofte vil svært patogene mikrober selv mutere og bli mindre patogene, men det synes ikke å ha skjedd her. Dette er en vanlig overlevelsesstrategi for mikrober, da en død vert ikke er i mikrobenes interesse. Med den uvanlig lange smittsomhetstiden som syntes å foreligge her ville det imidlertid ikke være noe sterkt genetisk press for å redusere patogeniteten. Hvor den kom fra er det ingen som vet. Det var pestutbrudd på Krim i 1346, som slo tilbake en mongolsk beleiring, men den kan også være kommet fra regnskogene sør for Sahara, hvorfra det gikk handelsruter.

Ville vi klart å stoppe Svartedauden i dag? Om dette dreide seg om en viral hemorrhagisk feber som lett smittet ved direkte kontakt mellom mennesker og hadde en asymptomatisk smittsom periode på 20-22 dager: Ganske sikkert ikke. Vi ville sannsynligvis ikke hatt effektive antivirale midler på minst et år. Med en dødelighet på 50% ville det fått formidable samfunnskonsekvenser. Nøkkelfunksjoner innen infrastruktur kunne rammes: Kanskje for eksempel alle ingeniørene ved et kraftverk forsvant. Hva om det var et atomkraftverk? Man kan se for seg at verdenssamfunnet ville se seg nødt til å kutte hjørner når det gjelder menneskerettigheter. Verdenshandel, matberedskap, militære styrkeforhold og religiøs fanatisme er eksempel på samfunnsforhold som kan forandres. Hvem skulle fjerne alle likene? Vi kan forestille oss frykten og apatien. Lovløsheten, som den vi så etter orkanen i Katarina i USA.

Menneskene i middelalderen hadde kanskje ei ku og en kjøkkenhave, de var vant til at folk døde unge, og de hadde en religion som kunne holde dem i skinnet. Vi ville stå hjelpeløse uten transport og elektrisitet. Befolkningen i verden i dag bor så tett at epidemien ville hatt grobunn mange flere steder, vi har nå byer på 15-20 millioner mennesker, og flytrafikken vil spre epidemien til alle kanter av verden før noen hadde innsett alvoret.

Det kan meget vel tenkes at middelalderens mennesker var bedre rustet til å møte denne utfordringen enn vi er.

Sør-Afrika.

Sør-Afrika var befolket av Khoisan folk (buskmenn og hottentotter) i minst 30000 år før de hvite kom dit. Den nordøstlige delen av Sør-Afrika ble invadert av bantustammer på 1500-tallet. De hvite kom til Kapp det gode håp i 1652. Det var hollendere, tyskere, hugenotter og senere briter, som gjorde området til britisk koloni. Det var på 1800-tallet betydelige spenninger mellom hollendere og briter, blant annet var opphevelsen av slaveriet tungt å svelge for de hollandske nybyggerne (boerne) i grenseområdene.

I 1837 valgte en del av dem å forlate sitt fruktbare fedreland, for å prøve å finne nytt land nord og øst, vekk fra Britene. Det var 'Det store trekket', og deltagerne kaltes Vortrekkere. Hele familier satte av sted i sine oksekjerrer. De kjøpte land av zuluene, det dominerende bantufolket, men mange av dem ble kort etter massakrert av zuluene, under ledelse av zulukongen Dingane. Dermed ble det krig mellom zuluene og boerne. Det første forsøket på gjengjeldelse mot Dingane mislyktes, men i november 1938 ledet Andries Pretorius en tungt bevæpnet avdeling på 464 mann dypt inn i Dinganes territorium. Ved daggry 16 desember 1838 ble leiren deres angrepet av 10000 zuluer ved Ncome river. Seks timer senere lå det 3000 døde zuluer på slagmarken, det eneste tapet vortrekkerne led var tre sårede. Dette ble kalt slaget ved Blood river. 16 desember er helligdag i Sør-Afrika, og kalles nå 'The day of the covenant'. Det var faktisk med et hundretall svarte på Vortrekkernes side, men denne hendelsen holdes så hellig at det regnes som grov blasfemi å nevne dette. En historieprofessor som fremholt dette faktum i en tale ble med makt båret ned fra talerstolen og rullet i tjære og fjær (noen var tydeligvis forberedt). Symbolikken fra Blood river: et prektig, gudfryktig folk, omgitt av onde krefter har fulgt boerne frem til i dag.

Etter slaget ved Blood river etablerte boerne en republikk i Natal. Pretorius forlangte at Dingane skulle levere tilbake 19000 kuer og okser, som zuluene skulle ha stjålet. Dingane sendte 200 okser og to forhandlere. Begge ble straks henrettet, og Pretorius økte kravet til 40000. Han sendte ut en ny hær, forsterket av desertører fra zuluhæren. De plyndret landsby etter landsby, og vendte tilbake i triumf med 60000 storfe, samt over tusen foreldreløse zuluer som ble satt til arbeid i boernes hjem. Pretorius erklærte Mpande, lederen for zuludesertørene, og Dinganes bror, som zulukonge, en ære Mpande riktignok måtte betale 8000 kuer og okser for.

Det tok ennå 40 år før zuluene var endelig slått, og det var i stor grad britene som besørget det. Så sent som i 1879 ble britene overrasket av zuluene og led et av de verste nederlag i britisk militærhistorie.

Tilværelsen for nybyggerne var langt fra trygg. De var stadig utsatt for angrep fra zuluer og buskmenn, som bodde i fjellene. Dingane ble drept av en rivaliserende stamme i 1840, og da den nyheten spredde seg, kom flyktninger fra hans regime tilbake til sine landområder, som nå var bebodd av boere. Boerne løste dette problemet med å tillate maksimum fem zulufamilier på hver gård, resten ble sendt til reservater, som til sammen utgjorde 7,3 % av det totale landarealet. Dette ble starten på den forfordelingen av territorier, som har vært det viktigste stridspunktet i Sør-Afrika siden da. På slutten av 1800-tallet var Boere, Briter og forskjellige stammefolk i konstant krig for land og overlevelse. Britene tok over Natal i 1843, men lot boerne etablere to republikker: Oranjefristaten og Transvaal, ledet av henholdsvis Mathias Steyn og Paul Kruger. Britene hadde rett og slett ikke kapasitet til å kontrollere så mye land.

Boerkrigen

Da det ble funnet gull i Transvaal annekterte Britene provinsen, i 1877, men boerne gjorde opprør og fikk sin frihet tilbake, da britene på sin side var mer opptatt i Irland. Da det ble funnet gull i mengder ingen hadde kunne drømme om i Witwatersrand i 1886, kom britene raskt på banen igjen. De sendte tropper for å 'beskytte' britene i området. Det ble erklært krig 12. oktober 1899. Boerrepublikkene hadde 35000 mann, britene 15000. En ung korrespondent, ved navn Winston Churchill, skrev 'vi må innse at hver boer, til hest i egnet landskap, teller som tre til fem av våre soldater'. Boerne hadde moderne Mausser-rifler og bedre kanoner enn britene, og de kunne få forsyninger fra sine egne, hvor de enn kom. Men deres generaler i starten av krigen, Joubert og Cronje var nølende, og kastet bort tid og krefter på beleiringer i stedet for offensive angrep mens de var sterkest. Britene hadde også dårlige generaler, så dårlige at boerne spøkte med at det burde være dødsstraff for å drepe en britisk general. i 1900 hadde britene 85000 mann mot 88000 boere, men bare 40000 av dem kunne være i felten på en gang. Tapperhet og entusiasme fantes i rikt monn på begge sider. (I følge en anekdote var Churchill var så oppsatt på å få oppleve krigshandlinger at han greide å få en togfører til å ikke stoppe i tide, da de så tegn til at et bakhold var på gang. Resultatet ble at Churchill og de andre ble tatt til fange, men han greide å rømme, og meldte seg straks ved fronten, like ivrig som før.)

Da de britiske generalene Roberts og Kitchner ankom i januar 1900 fikk endelig britene effektive ledere. General Cronje overga seg med 4000 mann, og Kruger måtte flykte. Transvaal og Oranjefristaten ble annektert av britene. Mange boere dro hjem til gårdene sin. Det var først da de la Rey, de Wet, (Louis) Botha og fremfor alt Jan Smuts kom på banen at de ble fart i sakene. De startet en geriljakrig under ledelse av Botha. Jan Smuts brøt gjennom britenes linjer, og nådde helt frem til atlanterhavskysten. Han slo ikke ut britene, men drepte mange, nesten uten egne tap, og holdt titusener av briter opptatt, med hans forholdsvis fåtallige styrke. Boerne ble eksperter i sabotasje. Britene svarte med den brente jords taktikk. De brente 30000 boerhus, konfiskerte buskapen og internerte kvinner og barn i såkalte konsentrasjonsleirer hvor de levde under elendige forhold, og med stor dødelighet, særlig blant barna. Av 26000 boere som døde i konsentrasjonsleire var 20000 under 16 år. I 1902 måtte boerne overgi seg. Hele Europa var sjokkert over britenes grusomhet i denne krigen, også mange briter. Men de var sjenerøse i seieren. De to republikkene ble bristiske kolonier, men de ble lovet selvstyre. Men britene ville at engelsk språk og kultur skulle være dominerende, og de forsøkte å ydmyke dem som snakket afrikaans, boernes språk, som er en blanding av hollandsk, tysk og fransk, krydret med ord fra Malaysia og Madagaskar, og lokale afrikanske stammespråk.

Etter boerkrigen

Boerne ønsket en union mellom briter og boere. Men asiater og negere skulle ikke være med. Jan Smuts dro i 1905 til London for å møte den nye statsministeren, Sir Henry Campbell Bannerman. Han spurte: Vil dere ha fiender eller allierte? Dere kan velge å ha oss som venner, eller dere kan velge å være våre fiender. Da vil dere få et nytt Irland. Om du tror på frihet, er det også vår tro og religion. året etter var Transvaal og Oranjefristaten selvstyrte igjen. 31 mai 1910 signerte de Vereeniging, Den Sør-Afrikanske unionen, bestående av Transvaal og Oranjefristaten, Natal og Cape. Den ble ledet av boergeneralen, Louis Botha. Jan Smuts ble innenriksminister, og minister for forsvar og gruvedrift. Barry Herzog ble justisminister. Smuts og Botha hadde altså vunnet frem, med sin linje for forsoning med britene. Herzog var boernasjonalist og kritiserte Botha og Smuts for at de hadde solgt seg til britene, og han ble kastet ut av regjeringen. En ung mann ved navn Henning Klopper hadde som gutt overlevd fangenskapet i britisk konsentrasjonsleir. Han tok initiativ til et møte med syv andre, der de vedtok en resolusjon til støtte for Herzog. Dette var starten på århundrets viktigste politiske og ideologiske bevegelse i Sør-Afrika: Jong Suid Afrika, det Sør-Afrikanske Broederbond. Herzog startet sitt eget parti, Nasjonalistpartiet.

Tyskerne hadde hjulpet boerne under deres to uavhengighetskriger, og Herzog (og den unge Klopper) var forarget over at Smuts og Botha fulgte britene, og erklærte Tyskland krig i 1914. Det ble mobilisert til opprør, og mange offiserer nektet å stille i krigen. Det ble borgerkrig, der boere sloss mot boere. Smuts slo opprøret ned, ved hjelp av artilleri og flyvåpen. Klopper og Herzog var ikke direkte innblandet.

Etter boerkrigen levde svært mange boere en miserabel tilværelse. Gårdene var brent, de hadde ingen utdannelse, intet arbeid, men mange barn. Da industrialiseringen økte begynte mange fattige hvite å arbeide i fabrikkene. De fikk høyere lønn en de svarte arbeiderne, og de ble satt til å lede dem. I 1921 ville gruvedepartementet bruke flere svarte arbeidere for å spare penger. De hvite streiket, og fikk støtte av både Herzogs nasjonalistparti og det engelske arbeiderpartiet. I 1922 gjorde de hvite arbeiderne væpnet opprør for å opprettholde raseskillet. Smuts greide å slå ned opprøret, men raseskillet ble opprettholdt. Herzog og Nasjonalistpartiet ble styrket, Smuts tapte valget i 1924. Herzog ble landets president, med støtte fra Arbeiderpartiet. Det første han gjorde var å innføre en politikk som innebar at staten skulle foretrekke 'siviliserte' (=hvite) arbeidere, fremfor 'usiviliserte' arbeidere. Og de hvite skulle få en lønn som gjorde dem i stand til å leve etter europeisk levestandard. Nasjonalistpartiet ble de fattige hvites parti. Svarte arbeidere kunne bare oppholde seg utenfor reservatene så lenge deres arbeid trengtes.

Klopper og hans 'brødre' så for seg et Sør-Afrika som var uavhengig av britene, med et eget livskraftig språk, og en egen kultur. Partipolitikken var et middel på veien, mot det å bygge opp en viril, sterk nasjon. Boederbond hadde sitt eget håndtrykk, sitt eget flagg og sitt eget motto: 'WER STERK'. Nye medlemmer ble rekruttert ved at noen 'brødre' tok kontakt med dem, og vurderte om de var verdige, hadde den rette tæl, viljestyrke og utholdenhet. De diskuterte med dem, vurderte holdninger. De trengte ingen sveklinger, som måtte mates med skje, men folk som kunne slå seg frem i livet. Medlemmene ble oppfordret til å arbeide hardt, for å bli best, og forfremmet. På denne måten ville de danne en gruppe menn som var verdige til å bære en nasjon. Etter tre år, i 1921 var de 37 medlemmer, og de bestemte seg for å gjøre Broederbond til en hemmelig organisasjon. Om det ikke var uunngåelig skulle ikke engang konene til medlemmene vite om det. I 11925 var de 150, i 1930 500. I 1944 2500. Det ble ansett som en ære å bli tilbudt medlemskap. Og ble man medlem fikk man hjelp av brødrene til å gjøre karriere. I 1980 var det 12000 medlemmer. De var organisert i celler, bestående av 5-20 medlemmer. Medlemmene kjente bare til hverandre og hovedkvarteret. Det var ingen kontakt mellom cellene. Medlemmene var rektorer, prester, storbønder, advokater, fagforeningsledere, og også ungdomsledere: innflytelsesrike, afrikaanstalende mennesker. En stor del av samfunnets fremste var medlemmer. Møtene ble holdt i medlemmenes hjem. Man sørget for at resten av familien var bortreist, tjenerne fikk en frikveld. Etter hvert som organisasjonen ble sterkere ble det umulig å oppnå de høyeste politiske vervene uten å være medlem. Alle Sør-Afrikas senere presidenter var medlemmer, frem til de hvites fall i 1994.

I 1938 var det hundreårsjubileum for det store trekket, det skulle markeres med at man lagde en rute fra Cape Town til Pretoria, hvor en stafett av oksekjerrer skulle kjøre hele veien. Man regnet med at det sikkert ikke ville være vanskelig å få bøndene på strekningen til å stille med oksekjerrer. Da trekket startet møtte det opp over 100000 tilskuere i Cape Town, som er en engelsk by. I den lille byen Goodwood, som ligger en mil øst for Cape Town kom det 20000. Folk gråt av begeistring. Slik var det langs hele ruten. Det ble holdt minnestunder på alle historiske steder, hvor det hadde vært trefninger, en helt var begravet, eller steder hvor boermartyrer var blitt henrettet. Bryllup og barnedåp ble arrangert ved vognene der de kom. Det ble spontant arrangert nye trekk, til sammen åtte, som møttes i Pretoria den 16 desember, dagen for slaget ved Blood river. Folk kledde seg i Voortrekker kostymer. Tusenvis anla skjegg. Grunnstenen til det gigantiske Vortrekkermonumentet ble lagt, og man sang boernes nasjonalsang ' Vi skal leve, vi skal dø, vi for deg, Syd-Afrika'. Boernes egen speiderbevegelse, 'Vortrekkerne', arrangerte et eget fakkelløp fra Cape Town til Pretoria. (Boere er, forståelig nok, ikke med i den internasjonale speidebevegelsen, som ble stiftet av en av de engelske generalene fra boerkrigen, Lord Baden-Powell). Det ble samlet inn et enormt pengebeløp til Reddingsdaadbond, som skulle gå til å hjelpe fattige boere. Pengene ble investert i boeres forretningsvirksomhet, og fikk stor betydning for boernes og Sør-Afrikas næringsliv.

Vi kjenner alle historien i grove trekk. Fra å være et fattig folk i begynnelsen av det tyvende århundre avanserte boerne til å bli det dominerende folket i Sør-Afrika. Landet var et i-land, med glimrende universiteter, og et blomstrende kulturliv. Men medaljen hadde en alvorlig bakside. De hvite kunne ikke holde på sin levestandard uten å undertrykke det svarte flertallet, som ble større og større. Heldigvis var Jan Smuts president i 1939, og hans regjering sørget for at Sør-Afrika havnet på de alliertes side, til store protester fra mange boere. De gjorde en viktig innsats mot italienerne i østafrika, og tyskerne i Nordafrika. Churchill møtte Smuts i Kenya, og beskrev ham senere som 'en fontene av visdom'. I 1958 ble Hendrik Verwoerd statsminister, arkitekten bak apartheidpolitikken. Tanken var like besnærende som den var løgnaktig. Hvite og ikke-hvite skulle danne adskilte, selvstyrte nasjoner, som til sammen skulle danne et forbund: den Sør-Afrikanske republikk. Problemet var at circa en tiendedel av befolkningen fikk kontrollere ni tiendedeler av landet. Statlig støtte til industri ble bare gitt til hvite, som gjerne la fabrikkene sine i grenseområdene mot de svarte områdene. Da kunne de komme over grensen hver dag for å arbeide, men de det ikke var behov for måtte holde seg innenfor sine svarte områder. Befolkningen i de svartes områder var langt over det som kunne forsørges av landbruket der, så de var avhengige av å tjene penger utenfra.

ANC gjorde sabotasjer, og hadde stor støtte fra omverdenen. President Pieter Botha forsøkte å gjøre noen mindre reformer, men det var aldri hans tanke at de hvite skulle gi fra seg makten, og han holdt en hard linje mot opprørerne. Det var først med President Frederik De Klerk at det var reelle forhandlinger. På dette tidspunktet skjønte de fleste hvite at de styrte mot en katastrofe, om de ikke fikk til en fredelig overgang til flertallsstyre.

Sør-Afrika i dag, etter 1994.

Det som kunne blitt et blodbad, ble heller en tid for forsoning. Sannhetskommisjonen, Truth and Reconciliation Commission ble etablert, og ledet av Desmond Tutu, og støttet av Nelson Mandela. De som fortalte Sannhetskommisjonen hvilke overgrep de hadde begått, kunne søke om amnesti. Inkatha, zulupartiet, boikottet det hele. Thabo Mbeki nektet å stille på seremonien der rapporten ble overlevert. Sannhetskommisjonen avslørte drap og tortur på begge sider. Vi har her i Norge hørt mest om hva de hvite gjorde: vilkårlig arrestasjon og fengsling, tortur og drap, skyting mot demonstranter. Det er lettere tilgi vold fra en undertrykt part enn fra makthaverne, men vi skal ikke glemme at det i ANCs navn ble drept folk som samarbeidet med de hvite, med 'necklacing'. 'Necklacing' betyr å bli bundet i et bildekk med bensin, som man så tenner på.

Det vi får vite i Norge er at økonomien i Sør-Afrika går bra, at BNP øker. De har et demokratisk politisk system, og en fri presse. Det vi ikke får høre i Norge er at dette er et i-land som er i ferd med å utvikle seg til et u-land. Den sosiale boligbygging som ANC hadde lovet greier ikke på langt nær å ta unna for befolkningsøkningen, som har vært fra 40-44 millioner fra 1994 til 2007. Av disse er 4 millioner hvite, dette antallet har ikke økt. (I 1911 var det 1,5 millioner hvite og 4 millioner svarte). Det blir bare flere og større slumleire. Nylig frigitt statistikk viser at arbeidsledigheten er høyere enn i 1994. Korrupsjon og offisiell fattigdom øker. Universitetet som jeg samarbeider med, Medunsa, gikk 700 millioner Rand i underskudd i fjor, da de hvite styrte holdt de budsjettene. Alle offentlige ledere blir politisk ansatt, ikke etter kvalifikasjoner. ANC ansetter sine egne.

Pretoria News har avslørt at Politisjefen, Jackie Selebi, har nær kontakt med organisert kriminalitet, og han er under etterforskning for det, men NPA (National Prosecuting Authority) nøler. Pressen har også forsøkt å få presset president Mbeki til å fjerne den alkoholiserte, og åpenbart ubrukelige helseministeren Manto Tshabalala-Msimang, men hun sitter der fortsatt. Det er to kandidater til det nært forestående presidentvalget i ANC: Mbeki selv, og erkeskurken Jacob Zuma, som trenerer korrupsjonssaken mot seg, etter at kompanjongen hans fikk 15 års fengsel. Zumas advokater finner stadig formelle ting å pirke på, og fører hver formalitet ti Høyesterett. Om han blir landets president vil han ha sterke motiver for å sette hele rettsapparatet til side. Han er for å gjeninnføre døsstraffen. Når han holder sine karismatiske folketaler synger han gjerne kampsangen 'Give me my machine gun'. Etter alt å dømme blir han Sør-Afrikas neste president, han har støtte av både fagbevelsen og ANC. Til og med ANC womens league, selv om han i fjor sjokkerte hele verden med sine kvinnefiendtlige uttalelser da han ble stilt for retten, tiltalt for voldtekt.

Kriminaliteten øker. Folk er livredde, båre svarte og hvite. Ca 1000 hvite bønder ble drept i sine hjem i fjor. Når man er i Sør-Afrika kan man se solide gjerder over alt. Og det bygges enorme sikkerhetslandsbyer: forsvarlig avsperrede boligområder.

For en uke siden ble det avslørt på nyhetene at det var gjort en internasjonal undersøkelse av de forskjellige lands elevprestasjoner. Sør-Afrika var i særklasse dårligst. Bare 20% av femteklassingene kan lese. De undervises i klasser på 60 i klasserom som er beregnet på 30-40 elever. Helse, transport, vann/kloakk: alt blir dårligere.

Det er 28% HIV-positive blant gravide. Antiviral behandling er bare tilgjengelig for noen få.

For mange fattige er barnebidrag den eneste inntektskilden, og dermed et incitament for å få flere barn. Siden 1998 får alle barnebidrag frem til barnet er 18 år. Mange blir gravide som tolvåringer.

Hvite diskrimineres systematisk i offentlige stillinger. Språket afrikaans fases ut, det er bare noen få afrikaanstalende skoler igjen, og brev til offentlige etater på afrikaans blir ikke besvart. Det er en betydelig emigrasjon av hvite til Canada o Australia, blant annet har 4000 hvite leger emigrert. Offentlige sykehus er nå u-landssykehus.

På den annen side fungerer økonomien i privat sektor godt. Fri kapitalisme er effektivt. Har man penger går det fortsatt an å leve godt i Sør-Afrika. Jeg vet ikke hvor lenge. Hva skjer når Mandela dør? Han er en gammel mann, uten formell politisk makt, men han er fortsatt en modererende faktor. Hva skjer om Zuma blir president? Da tror jeg at landet på nytt styrer mot en katastrofe, denne gang iverksatt av de svarte.

Nasjonalisme.

Nasjonalisme er en ideologi, følelse, kultur eller sosial bevegelse som fokuserer på Nasjonen. Nasjonalstaten oppfattes som den eneste normale eller naturlige politiske enhet. Hvis en nasjon er splittet opp, og delene kanskje underlagt andre stater vil nasjonalismen fungere opprørsk eller revolusjonært, og vil kreve nasjonal samling eller nasjonal frigjøring. Eksempler: samling av Italia på 1800-tallet, frigjøring av nasjoner i det østeriksk-Ungarske dobbeltmonarki, forenings- og gjenforeningskrav i tyske områder. I nyere tid har vi sett nasjonal frigjøring i kolonier i den tredje verden, frigjøring og etablering av nye nasjonalstater i tidligere østblokkstater. Av pågående konflikter kan nevnes Kurdernes frigjøringskamp i Tyrkia, Iran, Irak og Syria, separatister på Mindanao, Filippinene, IRA i Nord-Irland og ETA i Nord-Spania. Det er uenighet om når og hvordan nasjoner har oppstått, men i Europa er nasjonalismen som idé av forholdsvis ny dato: slutten av 1700-tallet, med den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetserklæringen, fulgt av vår egen Grunnlov i 1814. Alle disse hadde sterke frihetsideologiske trekk, men det er historierevisjonisme når moderne 17. mai-talere prøver å gjøre 17. mai-feiringen til en dag for å markere frihet og demokrati og ikke en feiring av Norge som nasjon. Den kulturelle oppblomstringen som kalles nasjonalromantikken, og som vi dyrker i Liedertafelet, er en direkte følge av nasjonalismen. Nasjonalismen har vært og er motiverende kraft i kulturelle uttrykk og interesse for historie, og er en spore til kulturelt mangfold. Men også til kolonikriger, den første og annen verdenskrig og diverse folkemord. De fleste stater består av flere folkegrupper med forskjellig identitetsfølelse, og nasjonalisme er den viktigste kilde til konflikter både innad i land, og mellom land.

Følelsen av identitet som gruppe eller klan er mye eldre enn fra 1700-tallet. India har 30 språk (14 offisielle språk, 2000 dialekter) og Etiopia 90 språk. Lille Nepal har 9 forskjellige folkegrupper med forskjellige språk, og som ikke kan gifte seg med hverandre. Johannes Falkenberg skrev om dem som den gang het australnegrene i 'Et steinalderfolk i vår tid': Når de møtte en fremmed ville de først forsøke å finne ut om, og hvordan, de var i slekt. Om de ikke fant ut det, ble det kamp på liv og død. Man drepte rett og slett dem som ikke var slektninger. Forskjellige grupper vil svært ofte praktisere endogami, det vil si å kun gifte seg innefor gruppen. Dette er tydeligvis et svært gammelt menneskelig trekk: Vi finner ingen genetiske spor av neandertalerne i moderne mennesker, selv om de levde side om side i minst 10000 år.

Perserriket, Aleksander den stores imperium, Romerriket, Mongolriket, Tsarriket, Aztekerriket og Inkariket er eksempler på nasjoner som har lagt under seg andre nasjoner. Imperialismen kan pakkes inn i en internasjonal ideologi, slik de gjorde i Sovjetunionen, men det er like fullt kampen om makt, og herredømme over andre nasjoner det handler om.

Vi snakker altså om den viktigste politiske faktor til alle tider. Er nasjonalisme ondt? Det som å spørre om kampen for tilværelsen er ond. Evolusjonen og kampen for tilværelsen drives på individnivå, og er selve forutsetningen for vår eksistens. Nasjoners kamp for tilværelsen driver vår utvikling og kultur. Det er ikke så å forstå at det er de gode som seirer i kriger, men konfliktene tvinger innbyggerne i nasjonene til å yte sitt ytterste.

Fenomenet "det etnosentriske syndrom" har vært forsøkt belyst av psykologer, sosialantropologer og evolusjonsbiologer. Det er i dag enighet om at 50-tallets adferdspsykologi, som postulerte at barn er blanke ark som kan formes slik man ønsker med oppdragelsen, i form av belønning og straff, er feil. Evolusjonspsykologene hevder at vår kognitive arkitektur er langt mer komplisert enn tidligere antatt. Når det gjelder språk og naturlige fobier er det gode holdepunkter for at det finnes en førprogrammering: Barn kan lære et språk flytende på et par år uten filologisk formalkompetanse, og det er ingen sak å overbevise barn og voksne om at slanger og ulver er farlige, men det skal mye til å mobilisere de samme følelsene mot for eksempel liljekonvall. Etnosentrismens universalitet, sosialpsykologiske eksperimenter og observasjoner, og etologiske studier av andre sosiale dyrearter tilsier at følelsen av "oss" og "de andre" er dypt forankret i menneskesinnet. Det kan hende at det er vår førprogrammering som gjør at stater må lage fiendebilder for å kunne bygge opp solidariteten internt. Om dette er riktig, må man også spørre seg om en førprogrammering som gjør oss gode til å plukke opp relevante skillelinjer mellom vår gruppe og andre, og motiverer oss til å være solidariske med, og kjempe for dem vi oppfatter som våre egne, hadde en evolusjonsmessig adaptiv funksjon da vi ble utviklet som art. Men det som var positivt da vi levde i små grupper, som jegere og sankere, kan være destruktivt i et moderne samfunn. Dag (Jansson) sa i sitt foredrag "Hvem eier det 20. århundre" noe om at de som vil greie seg best er de som kan håndtere innvandringen på en god måte, og at dette er en forutsetning for å overleve som sivilisasjon (fritt gjengitt). Det som trengs i dag er bærekraftig utvikling, fredelig konfliktløsning, toleranse for etnisk, religiøs og kulturell variasjon, universell solidaritet etc. Det kan meget vel hende at vår mentale "hardware" er et betydelig, men kanskje ikke uoverstigelig hinder mot slike mål. Fornuft og kunnskap vil være nødvendige midler for å overstyre våre tilbøyeligheter. Men det er ikke sikkert at det vil kunne virke på alle. Poenget er at om vi erkjenner at tilbøyeligheten til etnosentrisme er fundamental i menneskesinnet har vi tatt det første skritt til å treffe tiltak for å minimalisere de negative konsekvensene av vår naturlige legning.

Dessverre handler det ikke bare om å arbeide med oss selv. Det nytter ikke å være altruistisk, om ingen andre er det. Det finnes et klassisk eksempel fra sosialantropologien (jeg har ikke klart å finne igjen referansen) på to nærliggende øyer i Polynesia. På den ene øya var folk fredelige og tolerante, på den andre øya var de voldelige og territorialt ekspansive. Stillehavets Athen og Sparta. Det endte med at befolkningen på den slemme øya dro over og drepte de snille, og tok over den øya også.

Grunnen til at jeg tar opp temaet nå er at jeg har meldt meg inn i Venstre. Det er et parti som hevder alle de snille, politisk korrekte standpunktene. Vi holder nå på med en prosess der alle lokallagene skal komme med innspill til endringer i partiets program, før neste stortingsvalg. Jeg har dermed anledning til å diskutere viktige politiske temaer, og ha følelsen av at vår diskusjon kan ha konsekvenser for norsk politikk. Etter å ha vært på møter om forsvars- og sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk står følgende klart for meg: Venstre har lite i sitt program om at vi bør hevde våre nasjonale interesser. Tvert imot: U-hjelpsmidler skal i størst mulig grad gis i form av støtte til FN og multilaterale avtaler, og ikke via norske organisasjoner. Men hva er galt med å bruke pengene slik at det samtidig bygges opp norsk kompetanse, og at norsk næringsliv får fordeler av det vi yter? Venstre kjemper for individers frihet (som om vi mangler det i Norge). Individets frihet skal gjelde uansett hvor i verden man er født, og det er en liberal rett for enhver å flytte hvor man vil i verden. Dette er arven etter Olav Thommesen: Venstre vil ha fri innvandring til Norge. Tenk hvordan dét ville gått, om vi samtidig skulle beholde våre statlige velferdsgoder. Venstre er for EU. Vi begynner nå å se konsekvensene av for eksempel at Forskningsrådet gir forskningsstipend via EU: færre nordmenn enn før får stipend. Det er kanskje bra for forskningen, men ikke bra for Norge. Det ville sikkert også være bra for EU om Norge ble medlem. Jeg vet ikke hva som er best for Norge, å være i eller utenfor EU, men vi må bare ikke glemme å spørre oss hva som er best for Norge.

Vi er det rikeste landet i verden, og ett av de landene med best styresett og den beste fordelingen av godene. Går det ikke an å se det slik at dette er noe vi ønsker å beholde? Går det ikke lenger an å si at vi er stolte av landet vårt, og glade i det, og at vi er villige til å dø for det, 'om det blir krevet'? At vi har en kultur som er full av sunne verdier: trofasthet, ærlighet, solidaritet, ansvar, medbestemmelse på alle nivåer i samfunnet, friluftsliv, kultur og dugnadsånd?

Det må gå an å si at vi eier det vi eier, og vil gjerne gi bort litt av det, men ikke så mye at det går ut over oss selv, slik det er en selvfølge når det gjelder privat eiendom. Om vi skulle dele vår rikdom med alle fattige ville vi selv bli fattige. Om alle fattige skulle komme opp på vår levestandard ville det med dagens teknologi vært langt over verdens økologiske bærekraft. Om man med en 'rettferdig fordeling i verden' mener at alle skal få det like bra materielt, ville det vært et helt meningsløst mål.

Hva gjør andre land? Det amerikanske krigsakademiet, West Point, er den skolen det er vanskeligst å komme inn på i hele landet. å håne flagget er nærmest en dødssynd. Den amerikanske nasjonalismen er mer en såkalt demo-nasjonalisme enn en etno-nasjonalisme, men det ser ikke ut til å spille noen rolle. Her i Norge vil man nesten le av amerikanernes stolthet over sin egen nasjon. Men er det noe å le av? Skal man overleve som nasjon må man ville det. I USA må innvandrere som får amerikansk stasborgerskap igjennom en seremoni hvor de må sverge troskap til landet.

Vi ler ikke av Russlands nasjonalisme. Det er blitt noe større oppmerksomhet rundt den i forbindelse med konflikten i Georgia. "Alle" hater George Bush, men den mye skumlere Putin er ikke noe hatobjekt i Norge. Russland bygger nå opp sine angrepstyrker på den andre siden av vår grense. Deres etterretning må for lengst ha kunnet slå fast at Norge ikke er noen trussel for dem, så en opprustning av russisk forsvar finnes det ikke noe behov for, om det bare handler om forsvar. Det handler om å kunne sette makt bak krav om bruk av ressursene i Nordområdene. De har fotfeste på Svalbard, og Treholts gråsoneavtale i Barentshavet er en ulykke for Norge. Vi visste ikke den gangen at Sovjetunionen også satt på vår side av forhandlingsbordet. Vi har aldri hatt noen væpnet konflikt med Russland, og direkte invasjon i Fastlands-Norge er kanskje ikke sannsynlig. Men vi har lite å stille opp om Russland rett og slett annekterer de områdene i Nord som det kan være tvil om rettighetene til. Russland kontrollerer olje- og gassressursene i Sentral-Asia, de samarbeider med Syria og er nå i ferd med å inngå en allianse med Iran, som er observerende medlem i østens NATO: Shanghai Cooperation Organization (S.C.O.), sammen med India. Det er blitt antydet at de vil hjelpe Iran med atomkraft-prosjektet. De bruker sine olje- og gassressurser som våpen. De har så mye penger nå at de økonomisk kan bli sterkere enn USA. Dette er et land hvor journalister som kritiserer samfunnet blir myrdet.

Kina går nå inn i U-land med store økonomiske midler. Bare i den såkalt demokratiske republikken Kongo har de gått inn med 9 milliarder dollar, formodentlig for å få tilgang til ressursene i regnskogene der. Kina tar tydeligvis heller ingen hensyn til hva slags regimer de støtter, bare de kan få til allianser.

Hva truer Norge som nasjon?

Militær invasjon virker som en fjern mulighet, men er ikke utenkelig. Om vi ikke holder oss med er sterkt militært forsvar vil vi være svært sårbare for et angrep fra Russland. Det er nesten utenkelig at vi skal kunne forsvare våre interesser i nordområdene mot russisk imperialisme. Derfor må forsvaret styrkes, og NATO opprettholdes.

En mye større trussel mot Norge og Europa er innvandringen fra fremmede kulturer. Vi har nå ca 246 000 mennesker i Norge, som har innvandret fra land utenom Europa eller er født av foreldre som har det. Om 25 år vil disse ha formert seg til 571 000, i følge Statistisk sentralbyrå. I tillegg kommer såkalt 'familiegjenforening' (18000 familieinnvandrere i 2007), og annen innvandring (ca 1000 kvoteflyktninger, samt asylsøkere: 5141 i 2007, hvorav 867 (17%) fikk asyl, 854 ble innvilget beskyttelse og 582 fikk opphold på humanitært grunnlag). Det bekymrer meg at om innvandrerne ikke assimileres vil nordmenn om noen få generasjoner ikke vil være i flertall. Dette er selvfølgelig ganske langt frem i tid, men det er allerede slik at i store deler av Oslo er det nesten ingen norske elever i skoleklassene.

I hovedsak er de ikke-vestlige innvandrerne muslimer. I utgangspunktet ser muslimer ned på dem som ikke er muslimer, og de kan ikke tenke seg å la døtrene sine gifte seg med andre enn muslimer. De kan integreres, men ikke så lett assimileres i norsk kultur. Det vil nok også i fremtiden være 'oss' og 'dem', fra begge sider. La oss ta den største ikke-vestlige innvandrergruppen: Pakistanere. Jeg har ingen ting imot dem, jeg kan knapt huske at jeg en eneste gang i mitt liv har vært irritert på en pakistaner, men jeg er imot at de skal få invadere landet vårt. Pakistan har 172,800,000 innbyggere, med en median alder på 20,5 år og befolkningsvekst på 2% (July 2008 est. CIA World fact book). De som fortsatt mener at overbefolkning ikke er noe problem i verden vet ikke hva de snakker om. Så lenge det er mulig for for eksempel pakistanere å innvandre til Norge, og de har det bra her, vil vi få innvandring fra Pakistan. Venstre mener at vi trenger arbeidskraften og de kulturelle impulsene. Begge deler er selvfølgelig bare tull. I et moderne samfunn er det så mye som gjøres av maskiner at det bare er unntaksvis at det er mangel på arbeidskraft. Og jeg kan ikke se at innvandringen fra ikke-vestlige land i noen henseende har vært noen vesentlig berikelse for vår kultur (vi kan uansett få kulturelle impulser gjennom media). Vi har fått tilgang til noen nye varer, men dem kunne vi ha klart å importere selv. Det er (med noen få unntak) vanskelig å få øye på billedkunst, musikk eller litteratur som har kommet den norske befolkningen til gode fra for eksempel de ca. tretti tusen pakistanerne som bor i Oslo. Jeg tror for resten heller ikke at de leser Wergeland.

Om Tyrkia blir medlem av EU vil det ikke lenger være noe som kan hindre en storstilt innvandring av muslimer til Europa.

Det er erklært norsk innvandringspolitikk, i følge en UDI-ansatt jeg vaksinerte, at det i Norge ikke skal tas hensyn til integrerbarhet når vi avgjør hvem som skal få slippe inn i Norge. Somaliere har et angivelig beskyttelsesbehov, på grunn av kriger som er en følge av deres egen stammekultur. De har vist seg lite integrerbare i vårt samfunn. Mellom 50 og 70 prosent av somaliske menn i Oslo tygger khat regelmessig i følge politiet. Khat-misbrukere har ofte sammensatte problemer: arbeidsledighet, familievansker, økonomi- og boligproblemer, psykiske helseproblemer. Det er rett og slett ikke i Norges interesse å få økt somalisk innvandring hit, men det er umulig å si det høyt. Men dette må også nyanseres: i USA er somalierne blant de best integrerte innvandrerne. Er det det norske velferdssamfunnet som øver en negativ innflytelse på somalierne her?

Om forholdene nå er gemyttlige og fredelige og praktisk talt fri for rasisme, i hvert fall fra vår side, er det ikke sikkert at det vil vare. Nasjonalismen som fenomen har alltid vært der og det er sannsynlig at den alltid vil være der. Det hjelper ikke om nordmenn er snille kulturrelativister og antinasjonalister, det gjør oss bare sårbare. Historien har vist at det er fullt tenkelig at Norge, og Europa for øvrig, vil kunne være arena for etniske kriger og nye folkemord innen de neste femti år. Jeg leser for tiden Jonathan Lithells "De velvillige", hvor jeg-personen er en tidligere SS-offiser som deltok i de verste aktiviteter under krigen. Forfatterens poeng er å vise at bødlene alltid vil være der. Slik vi så da serberne for ti-femten år siden satte kriminelle til å utøve folkemord på bosniske muslimer.

Vi må tørre å erkjenne at innvandringen er et problem. Vi må kunne forestille oss at innvandringen potensielt kan lede til katastrofe.

Hvilen rolle kan Norge spille?

Vi må være et foregangsland i toleranse, samtidig som at vi må stoppe den storstilte familieinnvandringen som foregår nå. Dette er ingen selvmotsigelse. Vi må satse alt vi kan på at innvandrerne integreres, og om de ikke er for mange kan de kanskje assimileres i samfunnet. Kanskje kan muslimene komme dit de fleste nordmenn er i dag: at religion ikke er viktig. Da er det heller ikke noe som hindrer at muslimske kvinner kan gifte seg med norske menn. Annengenerasjonsinnvandrere med en norsk far eller mor er i praksis helt norske.

Vi må tørre å være stolte av vår kultur og våre verdier, og formidle dem videre i form av hjelp til fattige land og støtte til fredsprosesser, slik vi allerede gjør. Vi må gå foran som et godt eksempel i klimapolitikken, og bli reelt CO2-nøytrale innen de neste ti årene, ikke bare kjøpe såkalte kvoter. Og vi må bruke av oljepengene til å utforske nye energikilder, og dermed hjelpe andre nasjoner til å bli CO2-nøytrale.

Vi hjelper ingen ved å utslette vår egen nasjon.

Konklusjoner.

CIA.

I hele etterkrigstiden har vi, tross radikale strømninger, regnet USA som vår viktigste allierte, og en garanti for å forsvare vårt demokrati. Vår frie presse har likevel stadig påpekt skadelige tiltak CIA har gjort i andre land. Selv har jeg hatt en forestilling om CIA som en mektig, allvitende og nådeløst effektiv organisasjon. Farlig for våre potensielle fiender. Jeg har måttet revurdere denne oppfatningen.

Den meget anerkjente amerikanske journalisten (tidligere vinner av Pullitzer-prisen) Tim Weiner har skrevet en bok som kom i 2007, som er blitt bestseller i USA: 'Legacy of Ashes, the history of the CIA'. Boken er basert på gjennomlesning av 50000 skriftlige dokumenter, 2000 muntlige historier, og 300 intervjuer med sentrale aktører, inkludert ti tidligere CIA-direktører. Dette er en bok som er skrevet av en journalist som er på USA's side, og som derfor er opprørt over hvordan landet i 60 år har mislyktes i å lage en etterretningstjeneste som tjener det godes tjeneste. Det er en bok på 600 sider, spekket med navn og fakta. Jeg skal prøve å gi noen få smakebiter.

Før andre verdenskrig hadde ikke USA hatt noen nevneverdig etterretningstjeneste. Under krigen hadde de OSS, Office of Strategic Services, det ble ledet av William Donovan, også kalt 'Wild Bill Donovan' (etter en cowboyhelt) og Allen Dulles. Begge hadde romantiske visjoner om hva spionasje skulle være. En operativ tjeneste, som kunne slippe agenter ned bak fiendens linjer, og utøve sabotasje. Av de mer spektakulære idéene var at de fantaserte om å feste tidsforsinkede brannbomber på flaggermus og slippe dem ut over japanske byer. De skulle dermed finne hver sitt loft, og anstifte brann! OSS utrettet lite eller ingenting under krigen, og de ble mistrodd av de militære. OSS ble nedlagt da Roosevelt døde like før krigens slutt, og Truman overtok. Men de to cowboyene skulle også få sette sitt preg på den nye organisasjonen Truman opprettet: Central Intelligence Agency, CIA.

CIA's mandat var fra starten å skaffe USA opplysninger om mulige fienders styrke og hensikter, som en eksklusiv 'nyhetsbulletin' for presidenten. Men lederne forstod det slik at det var underforstått at de skulle gjøre mer: CIA utvidet raskt sitt arbeidsområde til å omfatte all slags hemmelig aktivitet som kunne tjene til å bekjempe kommunisme, og alle som kunne tenkes å ha forbindelse med Sovjetunionen. Dette skjedde bare delvis med presidentenes samtykke, og presidentene fikk bare vite det den til enhver tid sittende CIA-sjef mente presidenten burde få vite. Ikke sjelden ble USA's president regelrett desinformert av CIA, og dette gjelder stort sett hele CIA's historie gjennom 50-60 år. Det viktigste unntaket er den gamle George Bush, han var selv tidligere CIA-sjef, og lot seg ikke så lett lure.

CIA lyktes aldri i å etablere noe effektivt spionnett i noe kommunistland. Men de brukte milliardervis av dollar, og tusenvis av agenters liv under forsøk på det. Ett problem var at organisasjonen helt fra begynnelsen var infiltrert av Sovjetunionen. Unge, eventyrlystne menn lot seg verve til spionoppdrag for CIA. De ble sluppet ned i fallskjerm bak jernteppet, for å havne rett i fanget på KGB, som allerede kjente koordinatene for hvor de skulle slippes. Noen ble skutt på stedet, andre ble forhørt, og eventuelt tvunget til å sende desinformasjon tilbake før de ble henrettet. Ingen agenter som ble sluppet ned i Nord-Korea overlevde. I Kina trodde CIA at det fantes en stor motstandsbevegelse, og sendte inn utstyr til 200000 geriljasoldater. Alt var desinformasjon.

Et tilsynelatende mesterkupp fra CIA var da de fikk gravet en tunell fra Vest- til øst-Berlin for å tappe kommunistenes telefonlinjer. Riktignok hadde de ikke nok russisktalende medarbeidere til å tolke alt det de avlyttet. Dette pågikk i tre måneder inntil russerne fikk stanset avlyttingen. Det viste seg da at russerne hadde visst om avlyttingen hele tiden, og ikke latt noen hemmeligheter passere den veien, kun passende mengder desinformasjon.

Etter den kalde krigen kom det for en dag at Sovjetunionen aldri hadde noen planer om militære angrep utenom øst-Europa. Dette lyktes det aldri CIA å oppdage. Atomkappløpet var delvis et resultat av dårlig etterretning. Men man kan ikke bare skylde på amerikanerne. Sovjetunionen levde på en hemmelighetskultur, mens USA offentliggjorde sine forsvarsbudsjett, så alle kunne lese dem. Mens Sovjetunionen stod og råtnet på rot ble ikke engang det oppdaget av CIA, og selv da Gorbatchov åpnet kommunikasjonen mot vest, og nedla imperiet, fordi han ikke hadde noe annet valg, kom det overraskende på CIA.

Av frykt for kommunismen arrangerte CIA statskupp i mange land, mot ledere de mente var kommunistvennlige. I ettertid kan det virke nokså tilfeldig hvem de anså som kommunister. Iran hadde for eksempel en sosialdemokratisk leder som het Mohammed Mossadegh, som var godt i gang med å skape en verdslig, sosialdemokratisk stat. I stedet for å bygge relasjoner med dette regimet iverksatte CIA i 1953 et kupp for å innsette prins Mohamed Reza Pahlavi, som ble Shahen av Iran, som drev sitt vanstyre med hemningsløst sløseri med landets midler og en av de mest brutale politistatene i det 20-århundre. Under kuppet betalte CIA penger til pøbler for å lage massedemonstrasjoner, og de samarbeidet også med Ayatollah Ruhollah Musavi Khomeini, uten at han fikk annen takk for det enn at han måtte leve i eksil i Paris inntil han kom tilbake i 1979, som den nye lederen i Iran.

I Guatemala gjennomførte CIA i 1954 operasjonen 'Operation Success' mot den sittende presidenten, Jacobo Arbenz. De manglet en kommunist å gjøre opprør mot, for de trengte et påskudd til å sette inn en guatemalsk oberst som var utvalgt av CIA: Carlos Castillo Armas. En CIA-agent intervjuet presidenten, og kom til følgende konklusjon, da: 'Jeg er overbevist om at presidenten ikke er kommunist, men han vil sikkert gjøre nytten til det dukker opp en'. Kuppet lyktes. CIA greide å provosere frem et motangrep fra Arbenz, og fikk dermed den motstanderen de trengte.

En annen 'suksesshistorie' var Kongo. Statsminister Patrick Lumumba var blitt demokratisk valgt, men han hadde mottatt hjelp fra Sovjetunionen i forbindelse med kampen mot belgierne. Han var dermed kommunist i CIA's øyne, og det gjaldt å få ham styrtet. President Eisenhower beordret at Lumumba skulle henrettes. Det var i hvert fall beskjeden CIA-sjef Allen Dulles formidlet til den lokale CIA-sjefen, Larry Devlin. Devlin på sin side kjente bedre til forholdene enn sine overordnede, og så ingen grunn til at Lumumba skulle drepes. Da han fikk tilsendt giftsprøyter som skulle brukes til attentatet tok han rett og slett og gravde dem ned. Men CIA hadde allerede utsett Kongos neste leder: Joseph Mobutu, som de sendte 250 000 US$ pluss store mengder våpen og ammunisjon. Mobutu fanget Lumumba, og overleverte ham til en belgisk offiser som drepte ham med en maskinpistol. Mobutu regjerte fra 1960-94 som en av verdens mest brutale og korrupte diktatorer, han oppfant styreformen 'kleptokrati'. Ved hans død hadde han mer penger i sveitsiske banker enn hele landets bunnløse utenlandsgjeld.

Indonesias president, Sukarno sto også på CIA's liste over farlige kommunister, selv om han hadde erklært seg som nøytral i den kalde krigen, og samlet alliansefrie land i en egen konferanse. Det fantes ingen nøytrale i CIA's øyne, og de begynte å bestikke indonesiske opposisjonelle, for å styrte Sukarno. Etter hvert ble det indirekte militær støtte til motstanderne av Sukarno. Eisenhower ville at operasjonen skulle være hemmelig, og at amerikanske soldater ikke skulle være involvert. Allen Dulles brøt denne ordren, og startet med bombing i 1958. Men da B52-bombeflyet med den amerikanske piloten Al Pope ble skutt ned (han sa senere at han likte å drepe kommunister), kunne det ikke nektes at USA sto bak. Kommunistene hadde i denne situasjonen fremgang, og CIA innså plutselig At Sukarno ikke var kommunist, og skiftet side. Fra da av støttet de Sukarno i kampen mot kommunismen. Men det indonesiske kommunistpartiet økte i styrke, og da Sukarno allierte seg med kommunistpartiet i 1965, ble han igjen USA's fiende. Dette resulterte i et CIA-støttet statskupp til fordel for Indonesias neste diktator, Suharto. Dette kuppet kostet henimot 500 000 mennesker livet.

Den eneste virkelige kommunisten CIA forsøkte å styrte var Fidel Castro, men med det mislyktes de. Invasjonen i Grisebukta i 1961 var organisert og finansiert av CIA, dels bemannet med amerikanske, dels med eksil-cubanske soldater. Invasjonen skyldtes dårlig etterretning. Grisebukta er en mangrovesump, helt uegnet til landgang, og CIA hadde ingen formening om fiendens styrker. Da fiaskoen ganske snart ble åpenbar, ble de amerikanske soldatene trukket ut, de eksilcubanske ble overgitt og drept. Det ble flere ganger gjort forberedelser til attentatforsøk på Castro. Bare Kennedy-brødrene og noen ytterst få i CIA (og sannsynligvis Castro selv og hans medarbeidere) fikk vite om dette. Da John F. Kennedy ble drept i 1962, var dette ikke kjent, og heller ikke at Lee Harvey Oswald hadde vært i kontakt med både Sovjetunionen og Cuba før attentatet på JFK.

Vietnam

Etter at Ho Chi Minh slo franskmennene i slaget ved Dien Bien Phu i 1954 var Vietnam delt i to. Ngo Dinh Diem var president i Sør-Vietnam. Han var katolikk og antikommunist, og for så vidt en naturlig alliert for USA. CIA drev de politiske partiene i Sør-Vietnam, lagde filmene og trykket et astrologisk magasin som bekreftet at stjernene var i Diems favør. Kort sagt: nasjonsbygging fra bunnen av.

I 1959 begynte Nordvietnamesiske soldater å lage Ho Chi Minh-veien gjennom Laos, bokstavelig talt for å bane veien for militær aktivitet i Sør-Vietnam. USA kjøpte seg en regjering i Laos, og forsynte en liten såkalt Hill-tribe, Hmong, med våpen for å bekjempe Nordvietnamesiske soldater. Nord-Vietnam bidro på sin side med å opprette en kommunistgerilja i Laos, Pathet Lao.

I vanlig CIA-stil sendte CIA 250 agenter inn i Nord-Vietnam for å spionere. Nesten alle ble rapportert drept eller savnet, akkurat som i Nord-Korea og øst-Europa. Det kom ingen nevneverdig informasjon ut av det.

President Diem ville ha et katolsk militærstyre i en buddhistisk nasjon, og amerikanerne skjønte at de måtte kvitte seg med ham, selv om han var lojal mot USA. Generalene Minh og Don planla statskupp, og foreslo å drepe president Diem. CIA gjorde ikke noe for å hindre det. Men resultatet var et nytt militærstyre, som var enda mer upopulært enn Diems, og som bare ga mer grobunn for kommunistiske opprørere.

I august 1964 sto USS Maddox 8 nautiske mil utenfor kysten av Nord-Vietnam. Da tre Nordvietnamesiske patruljebåter nærmet seg åpnet amerikanerne ild, med maskingevær og raketter. Vietnameserne mistet to mann, men kom seg unna. De etterlot et kulehull i USS Maddox. USA sendte en diplomatisk note til Nord-Vietnam, hvor de advarte om alvorlige konsekvenser, dersom Nord-Vietnam fortsatte med 'uprovosert militær aksjon'. To dager senere kom det melding om at de tre patruljebåtene kom tilbake, og to amerikanske skip, USS Maadox og Turner Joy skjøt vilt. De mente å se torpedoer på sonarene, men det viste seg å være turbulens fra hverandres propeller. Det er ikke holdepunkter for at de Nordvietnamesiske patruljebåtene i det hele tatt var der, og kaptein Herrick på USS Maddox rapporterte at 'the entire action leaves many doubts', men denne tvilen forsvant i Washington. President Johnson beordret umiddelbart angrep på Nordvietnamesiske marinebaser. National Security Agency (NSA, som hadde hånd om avlytting og spionsatellitter) rapporterte at de hadde avlyttet en melding fra den Nordvietnamesiske marine som sa at to skip var ofret, resten OK. Dette viste seg etter kort tid å være en feiloversettelse av en to dager gammel melding, men NSA kom aldri med noe dementi.

CIA's oppgave burde ha vært å avsanne påstandene om Nordvietnamesernes angrep. Men dette var det Johnson trengte for å starte det angrepet han allerede hadde bestemt seg for, og dermed var Vietnam-krigen i gang.

Den daværende CIA-sjefen, Richard Helms, skrev senere at Vietnam var et eneste langt mareritt. Han innrømte at de aldri kom innenfor Nordvietnams styre, på grunn av total mangel på kunnskap om vietnamesisk kultur, historie, samfunn og språk. Dette førte, i følge Helms, til mange gale beslutninger.

Vi vet hvordan det gikk, den Sørvietnamesiske kommunistgeriljaen, FNL, og Nordvietnamesiske Viet Cong ydmyket USA, og USA's allierte i Sørvietnam, og Hmong-geriljaen i Laos ble overlatt til fiendens unåde.

Mot slutten av Vietnam-krigen gjennomførte CIA sitt siste spektakulære kupp, statskuppet i Chile. På denne tiden var media, også i USA, kritiske til USA's imperialistiske rolle. Men her var det i hvert fall et tilfelle hvor CIA lyktes med det de hadde fore. Sosialdemokraten Salvador Allende var demokratisk valgt. Han begikk angivelig selvmord i 1973, men tusenvis av andre ble utvilsomt henrettet. Det er få som vil forsvare dette kuppet i dag, og kuppet i Chile er et eksempel på aksjoner som har ført til en allmenn antiamerikansk holdning i store deler av verden.

Den siste store fiaskoen i CIA's historie er 11. september 2001 og den påfølgende krigen mot terror. CIA hadde ingen anelse. USA fikk det nye Pearl Harbour CIA var laget for å forhindre.

Den yngre George Bush gadd ikke engang å lese de skriftlige briefingene fra CIA, og audiens fikk de ikke. Men de klarte likevel, i tråd med et halvt århundres praksis å desinformere presidenten, denne gangen gjennom den hederlige utenriksminister, Colin Powel, som uheldigvis hadde tillit til CIA's opplysninger. Vi kjenner historien nå: Saddam Hussein hadde ikke masseødeleggelsesvåpen, men han ville gjerne at vesten skulle tro at han hadde det. CIA visste at de ikke visste, men fremstilte sine høyst usikre kilder som nesten 100% sikker informasjon. Og dermed startet USA krigen mot Irak.

Var Norge noensinne i fare? Neppe, men CIA regnet Håkon Lie som en CIA-informant, i følge Frode Nielsen i boken "Tause menn". Håkon Lie var åpen overfor CIA om sitt syn på Gerhardsen, som han ikke likte, og som i CIA's øyne må ha vært å anse som sosialist. Men det var ingen misfornøyde offiserer, eller andre politiske fraksjoner som kunne piskes opp til å gjøre opprør mot Norges sosialdemokratiske regjering. Og Håkon Lie var ingen forræder.

Sett i ettertid, var kanskje Klassekampens versjon av USA's politiske rolle i verden nærmere sannheten enn det vi kunne lese i konservative aviser. Det er mulig at de ble forsynt med etterretning fra Sovjetunionen.

Forfatteren, Tim Weiner er som nevnt amerikaner, og USA-venn. Det som opprører ham mest er den grenseløse inkompetansen amerikansk spionasje har vært drevet med. Et CIA som ikke har greid å trenge igjennom hos noen fiende, og som har desinformert USA's presidenter. Et annet problem har vært manglende kommunikasjon og tillit mellom NSA, Pentagon, FBI og CIA. Spionasje burde være et redskap for fred og forståelse, og dermed sikkerhet i vid forstand, ikke bare et redskap for å skaffe makt.

Jeg er fortsatt USA-venn, men det er et stort spørsmål om hvem som har vært den største trusselen i verden, Sovjetunionen eller USA.

Wilhelm Nichterlein

Dere har nok alle sett bildet av at Akershus overlates til Hjemmefronten foran kommandantbygget 11. mai 1945, som første gang ble publisert i Oslo-Pressen 12. mai 1945. Bildeserien ble tatt av Aftenpostens fotograf Johannes Stage, som solgte det til et forlag for 500 kroner. Forlaget tjente 200.000 kroner på å masseprodusere det. Det står i alle norske historiebøker, det finnes i utallige norske hjem, det ble gjengitt som frimerke i 1995 og det skulle ikke forundre meg om det finnes som T-skjorter og kjøleskapsmagneter. Det er kanskje det mest ikoniske norske historiske fotografi.

I Oslo-Pressen 12.5.45 sto det at Akershus festning ble overtatt av en "hjemmevernsstyrke" på ca 90 mann. Først litt begrepsavklaring: Hjemmefronten var betegnelse på all organisert og uorganisert motstand mot den tyske okkupasjonsmakten. Fra høsten 1944 brukte man betegnelsen Hjemmestyrkene på Milorg og Sivorg, som var underlagt regjeringens kommando. Gruppen som inntok Akershus festning var en Milorggruppe ledet av Terje Rollem (opprinnelig Terje Rolld Martinsen, forkortet Rolld M.), født i 1915, senere oberst i det norske forsvaret. Rollem står til venstre i bildet, med svai rygg i stram giv akt, iført nikkers og Selbumønstrede leggstrømper. Den tyske offiseren som med alvor og verdighet gjør honnør, er major i Deutsche Wehrmacht, Wilhelm Nichterlein. Til siden og litt bak ham står adjutanten, Hauptman (kaptein) Johannes Hamel, i ikke så stram giv akt.

Hva skjedde egentlig denne dagen? Tyskland hadde kapitulert 8. mai, men naziflagget vaiet fortsatt på Akershus festning den 11. mai, og det var en fullt bevæpnet tysk styrke på 400-500 mann stasjonert der. Rollem fikk i følge den offisielle versjonen ordre om å overta Akershus festning. Han sendte to mann inn for å rekognosere. De gikk inn i kommandantbygningen, og traff Nichterlein og Hamel. Nichterlein sa at overleveringen burde skje til en norsk offiser og ble forespeilet at det skulle komme en oberstløytnant.

Skogøkologi

Vårsemesteret 2017 tok jeg et kurs i skogøkologi på NMBU, ås. Kurset er egentlig for mastergradsstudenter i skogfag, men jeg har hengt meg på. Vi kjenner alle uttrykket "å ikke se skogen for bare trær", og har ledd av det. Men hva er en skog? Definisjonen som brukes i forvaltningen inkluderer bare trær: over en viss høyde, og med en viss tetthet. Det betyr at en palmeoljeplantasje vil regnes som en skog. Eller en monokultur av gran i Norge, hvor knapt noen andre planter, eller synlige dyrearter, kan leve. Man har forsøkt å definere "naturskog", men det har vist seg vanskelig, for all skog er på en eller annen måte påvirket av mennesker. Men det er klart at en skog ikke bare inkluderer trær, men alt som lever i skogen. Og skogen er fortsatt en skog etter en skogbrann.

På 1950-tallet begynte man i Norge med såkalt bestandsskogbruk. Et bestand er et skogområde hvor alle trærne er like gamle. Man hugger hele flater, planter trær, bekjemper annen vegetasjon, tynner etter noen år, og venter på at trærne skal bli hogstmodne. Min svigerfar var landbruksveileder på 1950-60-tallet, og mente til sin død at løvtrær var skogens ugress, og han fnyste av ord som økologi og biomangfold. Nå har man fått et annet syn på dette, men situasjonen er at 2/3 av produktiv skog i Norge er plantet skog. Når man først har gjort flatehogst kan ikke det opprinnelige mangfoldet i skogen lett bringes tilbake. Det kan være kontinuitetskrevende arter, som er avhengige av død ved, eller av gamle trær. Det kan være et samspill mellom flere arter, som har utviklet seg i koevolusjon. Men er det så galt å rett og slett dyrke tømmer? Hvem bryr seg om å bevare en snylteveps som bare lever på larvene til én billeart som spiser sopp som bare kan leve på alm som har vært død en bestemt tid? Skogbruket og sagbruksnæringen i Norge sysselsetter 20000 mennesker. Skogen skaffer oss miljøvennlige byggematerialer, som koster mye mindre energi enn å lage sement. I tillegg kan avfallet fra skogbruket brukes til å lage fornybar energi. Et tonn med flis, avkapp, grener og topp kan gi oss 270 liter biodrivstoff, eller man kan bruke det direkte som ved eller fyringspellets. Det som gir best pris er skurtømmer, til sagbrukene. Her kommer skogbrukernes ekspertise inn. Det krever betydelige kunnskaper å få frem rettvokst tømmer uten for mye kvister. Massevirke, til papirproduksjon er det enklere å lage, men gir dårligere betaling. Miljøvernere kommer til kort i debatten om vi ikke skjønner hvor viktig det er å ha skogeiere som har nok kunnskaper til å produsere verdifullt virke. For tømmerproduksjonen er bestandsskogbruket best.

Men bevisstheten rundt miljøvern har nådd langt inn i skogindustrien. Kanskje ikke gjennom hjertet, men gjennom regelverket. Det finnes en miljøstandard, PEFC (Program for the Endorsement of Forest Conservation), som man må følge for i det hele tatt å få solgt tømmeret. Om en skogeier mister sin sertifisering må han klare seg uten inntekter av skogen til han har fått ting på stell. For å få PEFC-sertfisering plikter skogeieren kjenne til det som er registrert av rødlistede arter, sjeldne naturtyper og nøkkelbiotoper på eiendommen, og dette må bevares. Det må settes igjen trær i et 30 meters belte fra myrer og vassdrag. Det skal settes igjen livsløpstrær og høystubber i hogstflater, for å sikre at det finnes gamle trær og død ved i den fremtidige skogen. Det er ikke lov å grøfte myrer som ikke allerede er grøftet. Skogsfugl er noe av det som har lidd mest som følge av bestandsskogbruket. Hogst må ikke ødelegge tiurleiker. Det er dermed i skogeiernes interesse at naturverdiene i skogen bevares. Men det er noen "men" her. Om man bevarer en sjelden naturtype i en skog, men flatehogger alt rundt vil mikroklimaet forandres. Randsoneeffekten vil strekke seg minst 100 meter utover flatehogsten, og om det vernede området er 200 meter bredt vil dermed ikke noe være urørt. Man vil få såkalte øy-effekter, slik at omgivelsene vil fungere som et sluk for spredningen av organismer fra de fredede områdene. Om det er sammenhengende skogområder kan genetisk materiale spres kontinuerlig, frem og tilbake. Det som er monokulturer er allerede å regne som "innmark", og ikke natur, men det er fortsatt lovlig å hogge ned naturpreget skog, og bare sette igjen det som er verneverdig. Her er vi ved det kontroversielle: Det hogges fortsatt naturpreget skog i Norge. Noen steder får skogeierne støtte for å bygge veier til områder som ikke ville vært drivverdige uten støtte. Med våre skattepenger ødelegges verdifull natur. Vi har lite eller ikke noe urskog igjen, men ganske mye skog med et betydelig naturmangfold. Stortinget har vedtatt å 10 % av den produktive skogen skal vernes, men det skal baseres på frivillig vern (som kompenseres med 2-11000 kr per mål), og det er oftest skogeierne som må foreslå at skogen vernes. Som oftest blir det bare små teiger som vernes. Det er langt igjen til 10%-målet nås, og til at det blir bevilget nok penger til det. Resultatet er at de siste gamle, naturpregete skogene fortsatt hogges ned.

Det er en interessemotsetning mellom skogeierne og naturvernet. Mellom land og by. Mellom Senterpartiet og de tre naturvernpartiene (MDG, SV og Venstre). Et prioritert mål bør være å verne all gjenværende naturpreget skog i Norge, og om mulig restaurere noe av den plantede skogen, der det er nødvendig for å få store, sammenhengende arealer. Men det meste av plantasjeskogene, som kan betraktes som "dyrking av trær" bør man fortsette å forvalte på denne måten, for å få nok skurvirke.

Summa summarum ser det ut til at det var for lite elg på 1950-tallet, og at det er for mye nå. Men grunneierne, som gjerne også er jegere, ønsker å ha mye elg. Dette er ett av mange eksempler på at jaktinteresser og naturvern står mot hverandre. For å få lavere elgtetthet kunne man skyte mer elg i en periode, eller utvide ulvenes område. Jegerne er en stor maktfaktor i naturforvaltningen: I Sverige har jegerne fått viljen sin, når det gjelder å få opp villsvinpopulasjonen, som nå teller over 500000 dyr. Villsvin ødelegger granskog, og hjelper frem løvskogen. Ulven er villsvinets eneste naturlige fiende. Det er bare et tidsspørsmål når villsvin blir vanlig i Norge.

Kontortafuru plantes i Hedmark for å unngå soppsykdommen snøskytte, og for å unngå ødeleggelse på grunn av elgbeite. Douglasgran, som kan bli opptil 120 meter høy i USA plantes i Nord-Norge. Diverse edelgranarter plantes på Vestlandet. På Vestlandet finnes norsk gran naturlig bare i Voss. Det diskuteres om den er en fremmed art. Uansett er den fremmed økologisk sett, selv om Harald Hårfagre vant slaget ved Hafrsfjord i 872(?), men den plantes rundt omkring på Vestlandet. Det er grunneierne som bestemmer hva som skal dyrkes, så lenge det ikke er forbudt. For øyeblikket sitter vi stille og ser på at landskapet ødelegges i Nord-Norge og på Vestlandet.

Konklusjoner

Det står ikke dårlig til med norsk skogbruk. Mange mindre skogeiere er interessert i skogøkologi, og PEFC-standarden tvinger dem som ikke har hjerte for naturvern til å ta hensyn til biomangfoldet. Men det er behov for å verne alt som er igjen av naturpreget gammelskog. Der naturskogene ikke er vernet, burde man utøve en skånsom skjøtsel i form av bledningshogst, som etterligner en kontinuitetsskog ved at man høster de hogstmodne trærne, slik at ungskogen etableres mellom de eldre trærne. Man må slutte å plante ut eksotiske treslag, og fornyelse bør fortrinnsvis skje med stedegne provenienser.

Vi bør bli litt mindre flinke til å slukke skogbranner så fort de oppstår, da skogbranner er en naturlig del av økosystemene. Noen arter er avhengige av skogbranner for å overleve og reprodusere, og er blitt veldig sjeldne nå, som spurvefuglen hortulan. Elgpopulasjonen bør noe ned.

Vi skal bruke naturen, men all natur må ikke brukes til det samme. Noe kan være rent produksjonsareal, noe kan forvaltes for sin egen verdi og for å yte økosystemtjenester, som rekreasjonsområde, hjem for pollinatorer, innsanking av bær og matsopp. Storviltjakt må også i fremtiden være en del av forvaltningen. Småviltjakten bør begrenses til et mye lavere nivå enn i dag, og stanses helt i verneområder og allmenninger, unntatt om det skulle oppstå forvaltningsmessig behov for å redusere populasjoner.

Viltforvaltning og jakt

Jeg tok et kurs i viltforvaltining på NMBU høsten 2018. To lidenskapelige jegere holdt kurset. Jeg lærte mye.

Formeringspotensialet til en dyrepopulasjon er mye større enn det antallet som kan overleve. Dette er en av hovedforutsetningene for evolusjonen. Naturen er ikke snill, økologi er ikke snilt, selv om mange i mitt parti bruker ordet "økologisk" nærmest synonymt med "godt" og "snilt". Dyrevern er noe mennesker har funnet opp, mange ønsker å gi dyrevernet samme status som menneskerettighetene. Noen tar den ytterste konsekvensen og blir vegetarianere, fordi de mener at vi ikke har rett til drepe medskapninger. Der naturen selv får råde i det virkelige liv lider nesten alle til syvende og sist en voldsom død, enten forutgått av sykdom eller sult, eller ingen spesielle plager før man blir offer for et rovdyr. Vi liker å tenke på den uberørte natur som en organisme der alt er i balanse, og alle har sin plass i maskineriet. Dette er egentlig bare en mytisk, religiøs forestilling. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet "hvilken nytte gjør flåtten?", og jeg må gang på gang svare "absolutt ingen ting". "Ja men - den må jo ha en plass i naturen?". Hele spørsmålet er feil stillet. Flåttens gener, som andre dyrs og planters gener kjemper for å bli bragt videre. Ikke bokstavelig talt kjemper, men de genene som koder for egenskaper som gjør at genene har størst sjanse til å gå videre vil overleve. For skogflåttens del gjør de det best ved å kode for best mulig resistens mot tørke og frost, best mulig evne til å finne et virveldyr de kan suge blod fra, best mulig evne til å finne en make, best mulig evne til å produsere mange levedyktige egg, og best mulig evne til å kunne spre seg til nye områder. På alle disse områdene klarer den norske skogflåtten seg bra, og om den på kjøpet hjelper andre organismer å spre sine gener, organismer som gir sykdommer, er ikke det relevant for flåttens gener. Jeg starter dette foredraget med et fullstendig uromantisk syn på naturen, men naturen er ikke mindre fascinerende for det, bare tenk på Attenboroughs naturfilmer!

Hører ulv hjemme i norsk natur? Dette er et ideologisk spørsmål. Ulven har vært i Norge siden isen trakk seg tilbake og i Norge er den nå nesten blitt utryddet av menneskene. Hvis vi vil at alle de gjenlevende artene fra pleistocen (det vil si den siste tiden før menneskene begynte å påvirke naturen) skal finnes i Norge, så hører ulven hjemme her. Mange av artene fra pleistocen er riktignok utryddet, så vi kan ikke rekonstruere pleistocen, men ulven finnes, og hører med. Men i så fall hører den til i hele Norge, ikke bare i den smale stripen langs svenskegrensen som politikerne har definert som ulvesone. Dermed har de som mener at ulven hører til på den norske artslista fått sitt, men det er ren symbolpolitikk. Carl I Hagen har for så vidt helt rett i at norsk natur klarer seg utmerket uten ulv, det er jo det den gjør nå. Beitenæringen er en næring som ikke er lønnsom uten svære subsidier. Det er ganske klart at slik man driver utmarksbeite i Norge, der man slipper ut dyra, lar dem gå uten tilsyn og tar dem inn for slakt på høsten ikke er forenlig med at det finnes store rovdyr i det samme området. Da min venn Jon Pedersen fortalte sauenomader i Mongolia om denne driftsformen trodde de ham ikke. Det går ikke an å la sauer gå ubevoktet, mente de. Men skulle vi gjete sauene ville næringen blitt enda mer ulønnsom. På den annen side gjør beitingen at vegetasjon holdes nede, og med beiting i passende omfang får vi en penere natur, og mange arter i Norsk natur er avhengige av beiting. Jeg har hjerte for dem som har dyr på beite, og jeg liker å ha store rovdyr i naturen. For meg er dette et umulig dilemma. Når det er sagt, går ikke den største ulvekonflikten på tap til sauer, men på at ulven spiser elg i ulvesonen. Det er ganske klart at om man for eksempel skulle få et ulverevir i Marker kommune ville det ikke blitt mye elg igjen til jegerne. I tillegg er ulven farlig for jakthundene. Spørsmålet er da om hva som er viktigst, at det finnes ulv i norsk natur eller at jegerne får nok elg å skyte.

Jegerne kaller jakten å "høste av naturen". å høste brukes vanligvis om å ta inn en avling. Man har hatt arbeidet med å pløye, gjødsle, så , og for poteter: setting og hypping. Innhøstingen er gjerne en liten del av arbeidet. Før høstingen ligger det er stor verdi der ute som man til slutt kan høste inn. Hvis vi fortsetter med Marker kommune: i fjor skjøt de elg med slaktevekt til sammen 18697 kg, det var 7,24 kg per jegerdagsverk. Det skulle omtrent svare til en kilo kjøtt per time, altså en grei timelønn, men ikke mer enn det. Når det gjelder hjortevilt kan man kanskje snakke om innhøsting. Men å kalle jakt for "høsting" er problematisk når utbyttet er mye mindre enn det jegeren tjener på det han vanligvis arbeider med. Landbruksøkonomer har sett på elgen i samfunnsperspektiv, og om man tar med skader i trafikken og skader på furutrærne finner man entydig at elgen påfører samfunnet et netto underskudd. Det er bare hvis man regner med rekreasjonsverdien av elgjakten at elgen er lønnsom. Hvis elgjakten virkelig skulle vært lønnsom måtte man leid ut jaktrettighetene til rike folk fra for eksempel Tyskland eller Saudi-Arabia som kunne betalt store pengebeløp for å få skyte elg. Elgjakten er rekreasjon, og for mange er den årets store begivenhet. Noen skal ha det til at det også er tradisjon, men da skal vi huske på at elgjakt som en vanlig aktivitet for grunneierne begynte så smått på 1960-tallet, inntil da hadde elgen vært nesten utryddet i Norge. Elgen formerer seg så fort at etter få år ville det blitt altfor mye elg, det ville ført til store skader på skogen, og store lidelser for dyrene som måtte sulte. Etter hvert ville man fått en kollaps av bestanden. Derfor synes det rimelig at karene får kose seg med litt macho friluftsliv og en skarp en om kvelden hvert år, og attpå til komme hjem med kjøtt for hele året. Vi må ha elgjakt. Problemet er hvordan elgstammen forvaltes. For hundre år siden kunne alle som eide skog jakte elg, og det førte til at elgen ble nesten utryddet. Fra 1950-tallet har man forvaltet elgstammen slik at stammen skulle øke fra år til år, frem til det stabile, høye nivået vi har i dag. Sett fra en målsetning om mest mulig kjøttutbytte per flateenhet er bestanden godt forvaltet, bortsett fra at man har flere voksne elgokser enn det som egentlig er nødvendig, på bekostning av litt kjøttutbytte, sannsynligvis fordi jegerne synes det er mest stas å skyte store elgokser. Det har samtidig skjedd en negativ seleksjon ved at mange av de flotteste individene gir mest attraktive trofeer. Men om man skulle forvaltet elgstammen ut fra et størst mulig biomangfold burde elgtettheten ha vært ganske mye lavere. Elgen foretrekker rogn, osp og selje, men tar gjerne bjørk og furu når det ikke er nok av den maten de liker best. De liker godt eik, men den er forholdsvis sjelden. Eik, rogn, osp og selje har ingen sjanse til å vokse opp til store trær med de elgtetthetene vi har i norske skoger i dag. Ospa er det beste treet for spettene til å lage reirhull i. Uten voksne ospetrær sliter spettene. For eksempel kan ikke den praktfulle svartspetten lenger formere seg i Nordmarka. Om man likevel ser den der, er det et innvandret individ, for eksempel fra østmarka. En rekke andre fugler overtar spettenes reirhull, og også mår og sosiale insekter kan flytte inn. En skog uten store ospetrær blir en skog med lite liv. Seljen blomstrer om våren, og seljepollen er viktig mat for humler. Mye elg fører til at humlene sliter. Men som en jeger sa: "jeg vil jo heller ha elg enn humler". Det kan man forstå, men slik elgpopulasjonen er forvaltet nå er den forvaltet for at jegerne skal ha størst mulig utbytte, ikke for at naturen skal ha mest mulig naturmangfold.

Så tilbake til ulven. En ulveflokk har så stort territorium at de ikke vil utrydde elgen. Men de vil oppsøke syke individer, og vil skape et seleksjonspress som gjør at de sterkeste og friskeste elgene overlever. Om det er ulv til stede vil man ikke få de tette elgpopulasjonene vi har i dag som følge av forvaltningen. Om det også er slagbjørner til stede vil det ikke bli noe igjen til jegerne. En elgbestand beskattet av ulv og bjørn vil bli en friskere bestand, naturmangfoldet i skogen blir større, det vil bli mindre skader på de økonomisk viktige furutrærne, og det vil bli mindre trafikkskader. Men jegerne vil gå glipp av jakten, og jeg vil våge den påstanden at den viktigste drivkraften til ulvehatet i Norge er jegerne. I tillegg kommer frykten for at mennesker, og særlig barn kan bli drept av ulv. Den frykten må vi ta på alvor, den ligger ganske sikkert dypt i oss, og selv om det ikke er dokumentert at ett menneske er blitt drept av ulv i Norge kan vi ikke utelukke at et så kraftig dyr en gang kan drepe et barn, om vi slutter å jakte på dem, og de slutter å være redde for mennesker. Angivelig skal et menneske være blitt drept av ulv i Leksvika i 1612, men det har vist seg å ikke være tilfelle, og sverdet, som angivelig skal ha vært frosset fast i sliren, som er stilt ut i Leksvik kirke, er mye nyere enn fra da hendelsen skal ha funnet sted.

En populasjon av ville dyr kan reguleres av predatorer, det kalles en ovenfra-og-ned regulering, eller den kan reguleres ut fra næringstilgangen, det kalles nedenfra-og-opp-regulering. Begge mekanismene vil være til stede, og parasitter vil også være med i reguleringen. Til forskjell fra hva mange tenker er ikke dette en stabil likevekt. I kampen for å overleve og reprodusere vil det noen ganger være for stor rovdyrpopulasjon, og byttepopulasjonen går ned. Den kan dø helt ut, eller noen få kan overleve, mens rovdyrpopulasjonen kollapser på grunn av matmangel. Deretter kan bestanden av bytte øke igjen. I mangel av nok predasjon kan det bli en overbefolkning. Kanskje svarer plantene med å danne antibeitestoffer som gjør at for eksempel lemen ikke kan nyttiggjøre seg maten. Planteeterne må utvandre eller dø, bestanden kollapser, og vegetasjonen kan ta seg inn igjen. Eller man kan få epidemi som regulerer en bestand ned, kanskje er den tetthetsavhengig, altså at epidemien ikke vil gjøre seg gjeldende før en overbefolkning inntrer. En annen ting som kan regulere en populasjon er konkurranse mellom individer av samme art, og som vil hevde territorier. De som ikke har noe territorium må prøve å utvandre eller slåss.

Vi innledet med at dyrene føder flere unger enn det er plass til. Om det er nok mat og areal vil man få en såkalt eksponentiell vekst. Men en eksponentiell vekst kan ikke fortsette i det uendelige. Etter hvert som et habitat fylles opp, vil veksten flate ut, man får en S-formet kurve. Om man går inn og jakter på en populasjon som er på et bestandsnivå der vekstkurven flater ut vil de individene man tar ut fort erstattes av andre. Det blir mer mat og plass til dem som er igjen, og jakten gjør ikke annen skade enn at det spres store mengde bly i naturen, og at dyrene forstyrres i sitt naturlige miljø. Det sistnevnte er et stort problem for villreinen som er så sky at den vil unngå å bevege seg nærmere enn fem km fra menneskelig aktivitet. Det betyr at, selv om vi har enorme fjellområder i Norge er det nesten ikke noe natur igjen som villreinen kan leve i, og villreinens utbredelsesområde er fragmentert i små populasjoner. Men skal vi snakke om å ta ut et overskudd, er det på slike populasjoner som har en tetthet som nærmer seg et områdes maksimale bærekraft. Dette gjelder hjortevilt i Norge i dag.

Noe helt annet er det med småviltet. På kurset i naturforvaltning gjorde vi såkalt taksering av skogsfugl. Taksering er en kontrollert telling. Vi gikk manngard gjennom terrenget med 50 meters mellomrom, og registrerte alle skogsfugl vi skremte opp: storfugl, orrfugl og jerpe. Lærerne har holdt på med dette i 30 år, og vanligvis skremmer hver av studentene opp omtrent en hønsefugl per time. Vi registrerer også eventuelle smågnagere og rovdyr. I denne lange tidsserien finnes det også data for temperatur og nedbør gjennom hele sesongen og data om smågnagersvingninger. Takseringene foregikk i åsnes og Hobøl. Studentoppgaven besto i å bruke dette materialet til å teste en selvvalgt vitenskapelig hypotese med statistisk metode. Jeg tok kontakt med åsnes jakt- og fiskeforening, som velvillig ga meg data for alle fugler som var skutt i kommunen og antall jaktkort som var solgt. Jeg kombinerte disse dataene med lærernes data, og kjørte en såkalt generalisert lineær modell (GLM), som er gullstandarden for statistisk regresjonsanalyse. I læreboken står det at predatorer er den viktigste reguleringsfaktoren, og at hønsefulglene øker i antall når det er smågnagerår, når predatorene har nok smågnagere å spise, og at temperatur og nedbør er viktige faktorer for kyllingenes overlevelse. Men i vår GLM fant vi at disse faktorene hadde liten eller ingen betydning, bortsett fra smågnagerne, som er en kjent faktor i svingningen av hønsefuglbestandene. Det skal riktignok bemerkes at vi ikke hadde gode tellinger av predatorer, bare data for antall rovdyr som var sett under takseringen og rovdyr som var skutt. Derimot fant vi en signifikant sammenheng mellom fugler skutt ett år og differansen mellom antall observerte fugler per time ved studentenes taksering det samme og neste år. Estimatet vi fant var -0.003712 og P-verdien 0,0254. Oversatt til intuitivt forståelig språk betyr det at om man skyter 100 fugler i åsnes vil studentene se 0,3 færre fugler per time det neste året, og sannsynligheten for at dette funnet bare var en tilfeldighet er bare én av 40. Det sier seg selv at 0,3 per time er en ganske sterk effekt når rundt én per time er det vanlige. Det merkelige er at ingen har gjort en slik undersøkelse før. Norges jeger- og fiskerforbund og de mest toneangivende fagfolkene, deriblant lærer og lærebokforfatter ved kurset jeg gikk på, Olav Hjeljord, hevder hardnakket at jakten ikke har noen betydning for hønsefuglbestandene. Jeg ville lage en publikasjon av dette, men det ville ikke Hjeljord og Loe, som har rettighetene til materialet. Men jeg fikk karakteren A på dette kurset.

Både orrfugl og storfugl spiser plantekost, og de er ikke spesielt territorielle, så det synes klart at noen nedenfra-og-opp regulering er det ikke tale i en norsk skog. Det skal mye til at for eksempel storfugl, som lever av furunåler, skulle mangle mat. Kyllingene er avhengige av insekter, særlig insektlarver og for deres oppvekst er det viktig at skogen skjøttes slik at insektene har gode livsbetingelser. Måren er på fremmarsj, etter å ha vært nesten utryddet i Norge, og den forsyner seg nok av kyllingene, og rødreven likeså. Men i et land hvor det er flere jegere enn det er skogsfugl kan det ikke være tvil om at de utgjør en betydelig belastning på skogsfuglene. Det samme gjelder ryper, som det kanskje skytes en halv million av per år. Det dreier seg om en ovenfra-og-ned-regulering der både mennesker og rovdyr bidrar til å holde bestanden på et lavt nivå. Selv om historien har rikelige eksempler på at jakt har drevet dyrearter til utryddelse, er jegerne uvillige til å innrømme at jakten har negativ innvirkning. Et aktuelt eksempel på det er konflikten mellom franske jegerorganisasjoner og naturvernere som ville forby fangst på Hortulan, en nær slektning av gulspurven. Arten er kritisk truet i Norge, og har en fallende populasjon i hele Vest Europa. Jegerne viste til at fangsten er en gammel tradisjon, og ville ikke godta at fangsten betød noe før bruk av lyslogger og DNA- og isotopanalyser viste at det var vesteuropeiske hortulaner de fanget. Fangsten er nå forbudt. Dette eksempelet reiser spørsmålet om hvor bevisbyrden skal ligge. I vitenskapelige sammenhenger ligger bevisbyrden vanligvis på den som hevder noe som strider mot noe som regnes som etablert kunnskap. Men det er ikke alltid det finnes etablert kunnskap, og noen ganger står interesser mot hverandre. Kan man kreve bevis med en P-verdi på < 0,05, eller vil man nøye seg med indisier og en "føre var" holdning, når indisiene er sterke nok og konsekvensene av å ikke ta affære er store nok? Det burde kanskje vært nok å påpeke at hortulanen er truet og at det er ganske opplagt at å fange 50000 hortulaner hvert år var ødeleggende for den gjenværende populasjonen.

Tilbake til norske hønsefugler: Sandercock testet i 2010 effekten av jakt ved å gjøre eksperimentell avskytning av 0, 15 og 30 % av rypebestanden, og fant at dødeligheten ble kompensert gjennom lavere predasjon ved 15 %, men at et uttak på 30 % resulterte i redusert rypebestand det neste året. Denne studien har fått forbausende liten oppmerksomhet i media. Men om man skulle bevise uomtvistelig at jakten på hønsefugler skadet populasjonene måtte man ha totalfredet fuglene og sett hvordan det gikk, men det ville vi ikke fått med jegerne, og politikere som kanskje anser et par hundre tusen jegerstemmesedler som viktigere enn naturvernet. Det er ingen steder på Nordkalotten at hønsefuglene er fredet. Fredning i noen områder har vært foreslått, slik at disse områdene kan være en kilde til vilt som kan innvandre til de områdene hvor det drives jakt, men en storstilet totalfredning er foreløpig ikke aktuelt. Fjellstyrene følger med på takseringer, men fra et annet NMBU-kurs har vi data som viste at i hvert fall i østre Slidre lot fjellstyret jegerne jakte på en fallende bestand til det nesten ikke var ryper igjen, før de fant det for godt å stoppe jakten. Med slik forvaltning vil rovdyr som lever av ryper, særlig jaktfalken, ikke kunne leve. En annen ting er at en fredning av småviltet ville føre til at dyrene ikke ville vært særlig redde for mennesker, slik vi for eksempel ser i afrikanske nasjonalparker. Om en tur i fjellet eller skogen innebar at man så litt dyreliv ville det gjøre naturopplevelsen for folk flest mye bedre. Slik det er nå er norsk natur en vakker kulisse, uten noe særlig dyreliv å se. Den tyvendedelen av Norges befolkning som driver med jakt reduserer naturopplevelsen for resten av oss, og vi har til nå funnet oss i det.

Når det snakkes om "innhøstning" i småviltsammenheng blir det ikke annet enn latterlig. Om noen tar seg fri fra en alminnelig godt betalt jobb en uke, og kommer hjem med kanskje fire ryper, nok til én middag for familien, er det rekreasjon, og nesten ikke noe mer enn rekreasjon. Det kalles også for "sport", men det har vel omtrent like mye med sport å gjøre som sportsbiler har det. Norges jeger- og fiskerforbund kaller det for "en viktig fritidsaktivitet", og vår avdøde venn Truls fortalte at hele bygda ål i Hallingdal nesten stenges i jakttiden, for da er alle på jakt. Men hva er det som er så viktig? Jeg har selv ved noen anledninger vært nødt til å avlive dyr, men det har bare vært trist. Det er fullstendig uforståelig for meg at å drepe dyr kan være en viktig fritidsaktivitet. I Askim på 1960-70-tallet drev Askim jeger- og fiskerforening en såkalt "harefarm" ved Slitu. Det var et inngjerdet område hvor man støttefôret harer, og holdt rovdyrene unna. Formålet var å slippe ut harer så jegerne skulle ha noe å skyte på. Vi har de senere årene hørt om oppdrett av stokkender, fasaner og rapphøns, som har vært sluppet ut i Telemark for lignende formål. Noen synes det er morsomt å skyte på levende dyr. Denne utsettingen er blitt stoppet, blant annet fordi disse fuglene ikke har forutsetninger for å overleve vinteren, og dermed vil de som ikke blir skutt lide en miserabel død. Forresten er det ikke behagelig å bli skutt heller. Jegere jeg har snakket med hevder at fuglene dør øyeblikkelig, men ved en undersøkelse av ryper som var døde av å kollidere med kraftlinjer fant man at halvparten av dem hadde hagl i seg. Tilsvarende har vært funnet på ender i Nord-Amerika. Det er altså hundretusener av fugler som blir skadeskutt, og lever videre en lang stund. Jegerne har til og med en slags sportskodeks som sier at man ikke skal skyte en fugl som sitter på bakken, det skal liksom være mer fair play å skyte en flyvende fugl. Dette viser at det er rekreasjonen, og ikke matutbyttet som er viktig. Hvis vi antar at det er i dyrenes interesse å bli avlivet raskt og effektivt hvis de først skal avlives, er det klart at en slik sportskodeks er forkastelig. Man har hatt den samme diskusjonen når det gjelder jakt med pil og bue, som Norges jeger og fiskerforbund var med på å prøve å få tillatt, og begrunnelsen var da at jegerne skulle få nye utfordringer. Når det gjelder hjorteviltet er det obligatorisk skyteprøve, og det er det strenge regler for at man må ha avtale med en hundeier som kan få sporet og avlivet skadeskutte dyr. Når det gjelder småviltjakten er det ingen krav til skyteferdigheter, og det er ingen krav om sporing av viltet. De som bruker hund har en sjanse til å spore opp skadde dyr, men de som driver såkalt støkkjakt, der man kaster børsa rundt og skyter når en fugl flyr opp, har nesten ingen sjanse til å finne igjen en fugl som ikke dør med en gang.

Om jegerne og deres organisasjoner hadde vært dyrevenner burde de ha arbeidet for strenge lover på dette punktet. Lobbyistene fra Norges jeger og fiskerforbund som klarte å få Stortinget til å gå med på gjeninnføring av blyhagl snakket om at blyhagl var mer dyrevennlig fordi de drepte mer effektivt. Men dette var løgn, for i følge deres egne data var de dyrere alternativene vismuth- og wolframhagl like gode, og uansett kunne dette problemet vært løst med å bare skyte på noe nærmere hold. De løy også når det gjaldt mulig forgiftning av rovfugler som får i seg blyhagl fra dyr de spiser. Her finnes det rikelig med informasjon fra utlandet, og eksperimenter med ender viser at ett blyhagl i kråsen er nok til å drepe ei and. De hevdet at Veterinærinstituttet hadde undersøkt norske rovfugler og ikke funnet tegn til forgiftning, men sannheten er at norske rovfugler som Veterinærinstituttet har fått innsendt ikke er undersøkt for blyforgiftning. Når jeg først snakker om hvorfor jeg ikke liker Norges jegerforbund må jeg også nevne at de ønsker at jakt skal være billig, tilgjengelig for alle og at flest mulig driver med det. De arrangerer rekrutteringsopplegg for unge, for kvinner og for innvandrere, med noen av de 20 millionene de mottar i statsstøtte. Læreboken for jegerprøven foreligger til og med som lydbok for blinde. Hvorfor i all verden skal flest mulig drive med jakt?

Jeg innledet med å nevne at naturen er brutal. Men vi har en dyrevernlov i Norge som har til hensikt at dyr skal ha det best mulig og lide minst mulig. Vi kan ikke ta ansvar for lidelse som skjer i naturen, men vi kan ta ansvar for at ikke dyr lider unødig som følge av mennesker. Av og til innebærer det avliving av dyr, både når det gjelder skadete dyr, og når en bestand er overbefolket. Men jakt innebærer i de aller fleste tilfeller at dyr som har det bra får en voldsom død eller blir skadeskutt, fordi noen mennesker vil more seg. Det at man får litt matutbytte, rettferdiggjør det denne sporten? Jeg mener nei, av samme grunn som at tyrefekting er like motbydelig enten de spiser oksen etterpå eller ikke. Ifølge Dyrevernsloven er det forbudt å avlive dyr som et selvstendig underholdningselement. Men det er akkurat dét småviltjakten er.

Og så har vi dette med "tradisjon". Vi har ingen lang tradisjon for småviltjakt i Norge. Det ble drevet en del snarefangst, som skaffet folk kontanter på 1800- og tidlig 1900-tall. Tidligere leder for Norges jeger og Fiskerforbund Espen Søilen, som også er historiker, skriver i sin bok "Sportsmenn i veideland" om engelske rikinger som kom til Norge for å drive jakt. Norske byfolk tok etter, og kom til fjellet med sine nyinnkjøpte jakthunder og pjolterglass, og utøvet den nye sporten. Norges jeger- og fiskerforbund ble startet for å verne viltet mot fangsten folk på landet drev med. Vi kan bare forestille oss irritasjonen fra bygdefolket. Folk på landsbygda fikk etter hvert tilgang til våpen, og med en Krag-Jørgensen-rifle kunne man kanskje komme hjem med fire-fem tiurer etter en dags jakt, men dette var næringsfangst. Utover i mellomkrigstiden smeltet jakt som sport og som næring sammen, og etter hvert ble det bare sport. Jakt som sportstradisjon er altså ikke stort eldre enn vår egen levealder. Vi har ikke data for hvor mye fugl er det var i naturen for 100-150 år siden, og vi har ikke data for hvor mye jakt som ble drevet før. Det fantes ingen takseringer, ingen innberetning av antall skutte fugler, ikke noe våpenregister. Vi vet at det var mye mer vilt i naturen før enn nå, men det var store svingninger, som må ha kommet av helt andre ting enn jakten. For eksempel var det av ukjente grunner lite vilt i fjellet under høstjakten i 1945. Men en overpopulasjon av vilt må også ha vært en fest for jaktfalk, kongeørn og snøugle, som vi i dag vil ha der. Fugler med krokete nebb ble forsøkt utryddet i Norge, i likhet med rovpattedyrene. Heldigvis ble de ikke helt utryddet, men de sliter fortsatt, antagelig fordi konkurransen med menneskene om maten er for stor.

Min konklusjon er at jakt på hønsefugl ikke er økologisk bærekraftig, og den er moralsk forkastelig. Jakt på annet småvilt kommer i samme klasse, men det kan være situasjoner der jakt kan være forsvarlig av forvaltningshensyn. Vi har svartlistede arter, for eksempel mink og canadagås, som er introduserte arter, og jegerne kan gjerne ta ut sine tilbøyeligheter på dem. Bestanden av rødrev må i noen tilfeller reguleres, for å redde andre rødlistede arter, som dverggås og fjellrev, og man bør uansett utøve et visst jakttrykk på denne arten, ellers får vi rødrev inn i hagene våre. Noen arter er det et reelt overskudd på, for eksempel grågås, og om harepopulasjonen skulle vokse over et ønskelig nivå vil harejakt igjen kunne forsvares. Jakten på hjorteviltet, kanskje med unntak av rein, er i en situasjon uten store rovdyr helt nødvendig. Problemet med hjorteviltforvaltningen er at populasjonene av hensyn til jegerinteressene holdes for store, så også her er jegerne i realiteten fiender av naturen.

Jeg ser for meg en by/land-konflikt der byfolk stort sett har lite sans for jakt, mens for mange på landet er jakten en så viktig fritidsaktivitet at de vil kjempe for å fortsette med den. Men det er jo en skam om folk på landet synes at det å få lov til å drepe for moro skyld er viktigere enn vern av naturen.