"Reiseskrekklegen" Foto: Aftenposten Arash Nejad

"Jo mer jeg tenker på det, desto mer overbevist blir jeg om at alle liker fæle ting. Tenk bare på filmen "Jurassic Parc" med bare planteetende dinosaurer, eller Kardemomme by uten røvere". (Lege Gunnar Hasle i et intervju med Aftenposten 9.3.07)

Det reisemedisinske skrekkabinett

Av Gunnar Hasle
Temaet ble presentert som en poster, Poster number PO15.02, ved the 10th Conference of the International Society of Travel Medicine (CISTM10),Vancouver, Canada, May 20 - 24, 2007, og av Gunnar Hasle som invitert taler ved the 3rd Northern European Conference on Travel Medicine (NECTM 2010), Hamburg May 26-29 2010.
Mer enn 50 000 mennesker besøkte denne siden i 2010!

Kvikksand, haier og skorpioner har betydelig mer publikumsappell enn kjedelige formaninger om alkohol, trafikkulykker og HIV. Ofte får jeg spørsmål, sikkert inspirert av Tarzan-bøker og filmer av typen Indiana Jones eller James Bond. Tropemedisinen har gitt romanforfattere uuttømmelig stoff om hva man kan komme ut for under tropiske forhold.

Del gjerne denne siden på Facebook:

Forkortet svensk versjon:

Kvikksand

Scene fra filmen "Lawrence of Arabia"

Før mente man at kvikksand er sand som holdes oppe av en vannstrøm nedenfra. Nå har man funnet ut at det er en slags gelé, bestående av vann og sand eller leire, som blir flytende når man trår på den. Nærvær av salt skal være avgjørende for at kvikksand kan oppstå. Når man trår på kvikksand vil man synke, men man blir ikke suget ned. Faktisk vil et menneske flyte opp på grunn av oppdriften. Dybden på kvikksand er sjelden mer enn halvannen meter. Man kan lett komme seg ut ved å svømme/padle seg fremover, se Wikipedia. Men ett problem gjenstår: Det kan ta tid å komme seg løs. Og om det blir høyvann, kan man drukne. Kvikksand og kvikkeleire er vanligere i tempererte strøk enn i tropene.

Det er ikke uvanlig å bli skuffet over en slik prosaisk forklaring, og over at kvikksand ikke er så livsfarlig som ryktet vil ha det til, og filmene gir inntrykk av. Jeg skjønner dere godt!

Tørr kvikksand, som i filmen "Lawrence of Arabia", er sand som er så løst pakket at man kan synke i den. Det vil ikke bli noen oppdrift under slike forhold. En forskningsgruppe lot sand bli tilført en luftstrøm nedenfra, og stengte så av luftstrømmen. Sandens pakningsfraksjon ble da bare 41%. De fikk forholdsvis lette legemer til å synke i sanden. Funnene ble publisert i Nature 432, 689 - 690 (09 December 2004). Forfatterne utelukker ikke helt at dette kan forekomme i naturen, og være en trusel mot mennesker.

Haiangrep

Typisk haibitt. Haien har tatt en stor bit av låret. Foto: Dr. Kenneth W. Kizer

Det er flere som dør etter å være blitt tatt av en bølge mens de fisker med sluk i fjæra, enn etter haiangrep. Men haiangrep er betydelig mer spektakulært, og det er et økende problem, se websiden til Florida Museum of Natural History. Haier angriper vanligvis ikke mennesker. Som andre dyr spiser de det de er vant til, og haier som har tatt mennesker vil vanligvis bli avlivet. Haiarter som kan angripe mennesker er hvithai, tigerhai og brunhai (eller zambesihai). Sistnevnte kan gå flere kilometer opp i elver, og de liker seg i nærheten av elvemunninger, også når de er i havet. I første omgang vil en hvithai ofte bare påføre offeret et bitt, og så holde seg i nærheten. Derfor overlever såpass mange et haiangrep. Kanskje biter haien bare for å teste hva det er (som når man slipper en plastbit ned i et akvarium) eller det kan være uttrykk for territorialitet. Men det kan nok også være for å spise. De nevnte haiartene spiser sel, som jo er av samme størrelse som mennesker. Når de tar en sel, vil de ofte vente til dyret er dødt av det første bittet. Det finnes beskrivelser som tydelig viser at hai kan venne seg til å ha mennesker på menyen: Utenfor Djevleøya, den beryktede franske fangekolonien utenfor Guyana, foregikk begravelser på den måten at de døde fangene ble kastet i sjøen. Da var haiene på pletten. Dette vanskeliggjorde selvfølgelig flukt fra øya. Da Danmark/Norge drev slavehandel på Afrikas vestkyst, i det som i dag er Ghana, hendte det ofte at folk hoppet i sjøen under ombordlessingen. Den danske presten Monrad beskrev haienes aktivitet rundt skipene: "som i en karpedam".

Når jeg her viser disse bildene, er det ikke bare for at dere skal kunne gasse dere i andres ulykke. Jeg håper at det får dere fra å delta i fridykking med haier, som arrangeres noen steder, blant annet i Sør-Afrika. Man lokker til seg haiene med slakteavfall, og lar turistene svømme sammen med dem. Se for eksempel Shark booking. Det at det hittil har gått bra, gir ingen garanti. Når dette er sagt, tror jeg heller ikke det er 100 prosent trygt å svømme sammen med spekkhoggere. Disse dyrene har selvfølgelig ingen ting med haier å gjøre, men dette er også dyr som er fysisk fullt i stand til å rive et menneske i filler på få sekunder.

Vi må her nevne Rodney Fox, som var eliteutøver i undervannsjakt, og som under en konkurranse nesten ble drept av en hai. Han bruker nå sin tid på å kjempe for å redde haier fra utryddelse.

Krokodiller

Dette bildet avfotograferte jeg i akvariet i Hartbeespoort, Sør-Afrika. Ukjent fotograf. GH.

Stol aldri på en trekvart tonns nilkrokodille som smiler. Foto: Gunnar Hasle

I Afrika blir ca 1000 mennesker drept av nilkrokodiller hvert år. Oftest er det folk fra den afrikanske lokalbefolkningen som rammes mens de oppholder seg i eller nær en elv. Det der sjelden hvite blir drept.

Australske saltvannskrokodiller er nære slektninger av nilkrokodillene, og like farlige. Men de lever ikke så tett på menneskene som nilkrokodillene gjør, og forårsaker sjelden dødsfall. Det er også farlige krokodiller i India og i Karibien. I Amazonas er svartkaimaner farlige. Men det er bare nilkrokodillene som forårsaker et betydelig antall dødsfall blant mennesker.

De største eksemplarene kan veie over 1200 kg og de kan oppnå en fart på 30 km/t under vann. De kan også være svært raske over meget korte distanser på land. Å undervurdere en krokodilles hurtighet på land kan være skjebnesvangert. Den kan hive seg raskt rundt og slå voldsomt med halen, slik at man blir slått overende. Krokodiller er i stand til å skyte seg opp fra vannet med om lag halve kroppslengden og gripe et bytte som står i vannkanten eller på en gren. De kan ligge stille under vann i to timer uten å puste, for så å ”eksplodere” ut av vannet, eller de kan la seg drive med strømmen under vann de siste meterne før de slår til. For et uøvet øye kan de være usynlige på bare 20-30 cm dyp, . En liten bevegelse i vannspeilet, som når et dyr kommer for å drikke, eller det at man stikker en hånd eller fot ned i vannet kan utløse angrep. Man må være varsom, selv ved små bekker, i krokodilleområder. De kan huse langt større krokodiller enn man skulle tro. Og når de først har fått tak, vil de dra byttet under vann og rulle seg rundt, så offeret drukner og blir revet i stykker.

De ser trege og dorske ut, men kan plutselig rykke frem. Jeg gjentar: Krokodillenes hurtighet på land må ikke undervurderes.

Det er fascinerende at en dyreorden kan holde seg mer eller mindre uforandret gjennom 200 millioner år (krokodillene oppstod allerede i Trias!). Det fantes krokodiller som spiste dinosaurer. Kombinasjonen av evnen til å leve et år uten mat og en utrolig kamuflasjeevne, samt en hurtighet som overgår vår fantasi, har vist seg å være vellykket. Mange er forresten ikke klar over at krokodiller er svært omsorgsfulle foreldre. Eggene graves ned, men de voksne passer på. Når de nyklekkede ungene må flyttes, kan en voksen krokodille holde dem forsiktig mellom tennene.

Store katter

Pumaoffer. Kattedyr spiser bløtdelene, men ikke skjelettet. Foto: Dr. Ben Galloway

Jaguar og puma dreper meget sjelden mennesker, selv om de fysisk er fullt i stand til det. Tigrer dreper 600-800 mennesker per år, løver og leoparder ca 400 hver. Dette er tankevekkende. Hva ville skje om ett eneste menneske var blitt drept av ulv i Norge? Da ville nok de fleste nordmenn mene at hver eneste ulv i Norge burde skytes. Vi i Norge vil gjerne at de store kattene fortsatt skal finnes. Vi kjenner til huskattenes fabelaktige hurtighet og smidighet. De større kattedyrene er vakre og farlige, og kan lydløst drepe et menneske, før det rekker å slippe det de har i hendene. Jeg er fascinert av inderne, som lever i tigrenes nærhet og likevel mener at disse dyrene har livets rett. Vi har mye å lære av dem.

Klapp gjerne en gepard, men ikke en tiger! Foto: De Wildt Cheetah centre

Turister blir nesten aldri drept av de store kattene. Risikoen er liten. Det er lokalbefolkningen, som lever tett innpå naturen, som en sjelden gang blir ofre. Utenfor nasjonalparkene er ville dyr som oftest redde for mennesker. Når et stort rovdyr begynner å spise mennesker, blir det avlivet så snart som mulig. I parkene derimot, har dyrene ingen frykt for mennesker, og der gjelder det å holde seg i bilen, på avskjermede steder eller sammen med en bevæpnet ranger. Rangerne vet ofte hvor løvene er, og vil vise vei slik at man unngår å komme i konfrontasjon med dyrene. Mennesker som uten beskyttelse tar seg inn i for eksempel Krugerparken (den heter ikke "Krügerparken"!), blir ikke sjelden drept. Noen oppsøker risiko: Det årlige Kruger marathon er et eksempel på det. Et godt tips i vanviddet ville være å holde seg midt i feltet. Løvene vil blinke ut dem som sakker bak!

Ville Tarzan hatt noen sjanse i tvekamp med en løve eller leopard, bare bevæpnet med en kniv? Neppe. Man vil minst trenge et spyd for å holde dyret på avstand. Men spørsmålet er interessant, for hva skal man gjøre om et stort rovdyr angriper? Om det er et dyr som angriper for å forsvare ungene sine kan det være tilstrekkelig å flykte, eller eventuelt legge seg på bakken med ansiktet ned mens man beskytter nakken med hendene. Om det er et stort rovdyr som angriper for å få mat hjelper det ikke å spille død, de spiser like gjerne åtsler. Da er den eneste mulige utvei å forsøke å kjempe imot: slå med det som måtte finnes for hånden, kaste stein, prøve å stikke fingeren i øyet på rovdyret. I mange tilfeller har løver gitt seg, særlig hvis det er flere mennesker til stede som angriper løven, så i hvert fall når det gjelder løveangrep skal man absolutt prøve å hjelpe den som løven har kastet seg på.

Hvorfor liker vi løver, krokodiller og for den slags skyld Tyrannosaurus rex? De farligste dyrene er å få som kosedyr for små barn, og Thorbjørn Egner skrev viser om dem. Visst er løver vakre, men ikke vakrere enn for eksempel antiloper. Det er det at de er så farlige som fascinerer barn og voksne.

Det er noe som er vanskelig å forstå at er mulig: Det finnes et tempel i Thailand hvor tigre og mennesker lever fredelig sammen. Ingen burde bli overrasket om en av disse tigrene en dag dreper en munk eller en turist.

Vi har en norsk variant av det samme fenomenet på Langedrag i Nes kommune. Her lar man barn fra 15 årsalder gå sammen med ulver og gauper. Å besøke ulvene er neppe farlig, men gauper har et helt uforutsigelig og eksplosivt temperament, som kanskje har med deres økologiske tilpasning å gjøre: I likhet med tigre, men i motsetning til for eksempel katter lever gauper av dyr som er større enn dem selv (rådyr). Dette fordrer en eksplosiv kraftutfoldelse, og det kan være dette som avspeiles i deres temperament. Det er hittil ingen som har greid å temme gauper. Om gaupebesøkene på Langedrag ikke blir stanset tror jeg det bare er et tidsspørsmål før det skjer en ulykke.

Candirú

Dr. Anuar Samad fjerner en candiru fra en mann i 1997. Foto: Dr. Anuar Samad.

Candirú. Fra Wikipedia

Dette er en malle, Vandellia cirrhosa, som finnes i Amazonas. Den er beryktet fordi den kan søke opp i menneskers urinrør og suge blod der. Det skal være uhyre smertefullt, og tradisjonelt har det vært nesten umulig å få den fjernet, se Wikipedia. Angivelig er de varmesøkende. Om man bader naken, og tisser mens man er under vann, kan candirúen finne veien.

Fisken er nesten glassklar, så det er umulig å se den i vannet. Jeg har snakket med noen norske ichtyologer som hadde vært i Amazonas, og de klarte å fange en, så de kan ikke være så forferdelig sjeldne. Den eneste rapport fra nyere tid om et menneske som er blitt invadert av en candirú var om et tilfelle fra Brasil i 1997, publisert på portugisisk (Anuar Samad: Incrível causa de Uretrorragia! Arquivos Ellis 2004 1:2; 13). Fisken ble fjernet med en gripetang (se bildet) og sendt til identifikasjon. Vanligvis lever disse fiskene av å suge blod fra gjellene på større fisk. Grunnen til at de er såpass berømte og beryktet er vel at de er hva mediefolk kaller "sexy news".

Jeg passet imidlertid nøye på å ha badebukser på når jeg badet under vår regnskogsekspedisjon i Guyana, både av frykt for candirú, og fordi jeg nødig ville at en av de mange pirayaene der skulle ta en jafs.

Pirayaer

Stilleben fra regnskogen i Guyana. Piraya og machete i bunnen av kanoen. Kanskje det mest macho bildet jeg har tatt. Foto: Gunnar Hasle

I James Bond-filmen "You Only Live Twice" kvitter skurken seg med dem han ikke liker ved å slippe dem ned i et kar med pirayaer, ved hjelp av en fall-lem. Ofrene blir drept på få sekunder. Dette er en vanlig forestilling om hva som kan skje om man bader i vann med pirayaer. Faktum er at disse fiskene i vill tilstand er ganske sky, de våger seg vanligvis ikke nær mennesker som bader, men det rapporteres av og til om badende som blir bitt av piraya.

Jeg vil anbefale en video på Youtube. En flokk pirayaer sies å kunne spise opp store dyr på få minutter. Det er 20 arter piraya i Amazonaselven, men bare fire av dem er potensielt farlige for mennesker.

De er ivrige til å stjele agn, og av og til får man dem på kroken. Jeg prøvde å stikke en fingertykk pinne innen rekkevidde for de knivskarpe tennene, og den ble bitt tvers av. Piraya smaker ganske godt, men det er mye bein i dem.

Mennesker er farligere for pirayaer enn pirayaer er for mennesker. Dette gjelder for de fleste farlige dyr.

Det er ikke kjente rapporter om at Pirayaer i akvarier har angrepet mennesker, men sunn fornuft tilsier forsiktighet om man skal stelle et akvarium med store pirayaer. Piraya kan ikke holdes i akvarium sammen med andre fiskearter.

Pirayaer er altetende, og svært aggressive når det gjelder mat, så det hadde nok vært fullt mulig å venne dem til å angripe mennesker slik vi ser i filmen.

Slangebitt

Rinkhals, Hemachatus haemachatus. Olifantskoop, Sør-Afrika. Foto: Gunnar Hasle

Kobrabitt i legg. Bløtdelene er fordøyd av enzymer i slangegiften. Foto: H.A. Reid. Fra Peters and Gilles: A colour atlas of tropical medicine. Wolfe medical publications ltd. 1977

Vi kommer ikke utenom slanger når vi skal vise highlights fra reisemedisinens skrekkabinett. Vi har en instinktiv frykt for slanger, som til dels er pakket inn i religiøse forestillinger. Derfor blir utrydningstruede og helt harmløse slanger drept over hele verden. På en utflukt med Pretoria bird ringing club dukket det opp en Stripe-bellied sand snake, som er helt harmløs, og den ble drept med en gang, og dette var i en gruppe naturelskere. Senere på kvelden kom min datter Susanna rolig til meg og sa at det var en slange ved inngangen til huset vi bodde i. Hun ville ikke lage noe oppstyr av frykt for at også denne slangen skulle bli drept. Ingen av de tilstedeværende hadde noe greie på slanger, så jeg fotograferte den nøye for å kunne artsbestemme den i ettertid, før vi fikk båret den vekk ved hjelp av en spesialklype til å løfte slanger med. Jeg ble ikke så lite forskrekket da jeg fant ut at dette var en rinkhals Hemachatus hemachatus. Dette er en slange som kan spytte som en spyttende kobra, som tilhører samme familie. Rekkevidden er ca. to meter for en spyttende kobra, og jeg var vel en halv meter fra den for å få gode nok bilder.

Slangegift er sammensatt av mange komponenter, som både skal drepe og fordøye byttet. Det er forskjellige virkningsmekanismer i gift fra de forskjellige slangefamiliene. Giftsnoker, som rinkhals og kobra, har gift som dreper vevet lokalt (se illustrasjon), mens hoggormer har gift som gir betennelse i blodårene, og de australske giftslangene (som hører til de farligste i verden) har gift som skader muskulaturen i hele kroppen. Det som regnes som god førstehjelp i Australia eller ved et hoggormbitt (trykkbandasje og immobilisering/fatle) er ikke nødvendigvis god førstehjelp ved kobrabitt, da det er fare for at de lokale reaksjonene blir mye verre om giften holdes på plass, og ikke blir tynnet ut i hele kroppen.

Kvelerslanger

La videoen "Død slange" tale for seg.

Edderkopper

Theraphoside, såkalt "tarantella", fra Iwokrama i Guyana. Foto: Gunnar Hasle

En dame fikk dette området av dødt vev på leggen etter at hun hadde sittet med kortbukser på en tømmerstabel i Brasil. Sannsynlig bitt av Loxosceles. Foto: Gunnar Hasle

Det finnes 30000 edderkopparter i verden, og alle er giftige, 20-30 arter er potensielt farlige for mennesker. Farligst er de australske tunnelweb-spiders. Sorte enker finnes både i Europa, Afrika og Amerika, og kan drepe mennesker på få minutter. En slekt av edderkopper Loxosceles er beryktet fordi de har et giftstoff som forårsaker vevsdød lokalt, og kan dermed gi svære arr. De kan også være dødelige. Edderkoppen som opptrer i James Bond-filmen "Dr No" er en såkalt Theraphoside, populært kalt "tarantella". Disse kan gi smerter lokalt ved bittstedet, men er lite farlige. Noen er helt harmløse, og holdes som kjæledyr (og noen havner til og med på matbordet, som kulinarisk rett!). James Bond var ikke i fare. Men det var heldig at edderkoppen ikke krøp over øynene hans, for det kan løsne såkalte forsvarshår fra edderkoppen, som kan gi alvorlige øyeirritasjoner.

Vi støtte på mange slike edderkopper i regnskogen i Guyana. Kamuflasjen er imponerende, disse dyrene er i praksis usynlige i sitt naturlige miljø, når de ikke beveger seg. Om man lyser på dem med lommelykt om natten ser man en kraftig hvit øyerefleks. Øynene skinner vakkert, som stjerner fra skogbunnen. Turister bør ikke gå barbent i regnskogen.

Over alt hvor edderkopper er vanlige er det en god vane å riste skoene grundig før man tar dem på, og se under toalettseter før man setter seg. Sitt ikke med bare kortbukser på en tømmerstabel. Når man legger seg er det lurt å ha godt lys. Om man overnatter i regnskogen er det absolutt det tryggeste å ligge i hengekøye med myggnett, da er man både beskyttet mot stikkende insekter, edderkopper og slanger.

Guinea-orm, Dracunculiasis

Guinea-orm. Fra Peters and Gilles: A colour atlas of tropical medicine. Wolfe medical publications ltd. 1977

Guineaorm som er i ferd med å legge egg. Fra Peters & Pasvol: Atlas of tropical medicine and parasitology. Sixth edition. 429 s. Copyright: Elsevier Mosby 2007.

Disse markene har en komplisert livssyklus: larvene utvikles i små krepsdyr (Cyclops) som finnes i ferskvann. Når menneskene drikker vann som inneholder levende Cyclops, får de i seg larver som senere utvikler seg i menneskekroppen. De bor i vevet og gir en betydelig lokal betennelsesreaksjon, som imidlertid ikke skader ormen. Smertene og allmennsymptomene kan invalidisere et menneske, så sykdommen har stor økonomisk betydning der den finnes. Når ormen er klar til å legge egg vil den bore seg ut gjennom huden. Før dette skjer får man en brennende følelse, og en ubendig trang til å dyppe den legemsdelen hvor ormen sitter (oftest benet) i vann. Når det skjer, vil ormen stikke ut og legge eggene (Dette er et eksempel på at parasitter manipulerer verten for å sørge for at avkommet blir spredt). Det blir lett infeksjoner i åpningen hvor ormen har stukket ut. Det er ingen medikamenter som kan drepe en guinea-orm, men om den stikker ut, kan den rulles opp på en fyrstikk og trekkes forsiktig ut i løpet av noen dager. Om man forsøker å trekke den ut med en gang, vil den bare ryke.

WHO har et program for utryddelse av denne sykdommen. I prisippet er det svært enkelt. Om man kan sile drikkevannet vil sykdommen ikke kunne overføres. Man har delt ut caps med netting til det formålet. Eller man kan koke vannet. Fattigdom og manglende samfunnsorganisasjon har ført til at denne utryddelseskampanjen ennå ikke har lyktes overalt i verden. Sudan har de fleste tilfellene.

Som en kuriositet må nevnes at det har vært diskusjon om ikke disse skapningene har den samme rett til å leve som for eksempel tigrer, men hittil har ingen meldt seg frivillig til å være vert for å bevare denne i og for seg svært interessante arten!

Filariasis

Elefantsyke: Lymfødem ved lymfatisk filariasis. Fra Peters and Gilles: A colour atlas of tropical medicine. Wolfe medical publications ltd. 1977

Da nygifte Thor Heyerdahl og hans kone Liv reiste til Fatu Hiva i Marquesas-arkipelet fant de et paradis, med jungel, strender og korallrev. De kunne spise fisk, muslinger, kokosnøtter, griser og diverse fruktplanter som polynesierne hadde bragt med seg. Kort sagt alt et eventyrlystent ungt par kunne ønske seg. Men Heyerdahl bemerker i sine notater at de innfødte har elefantsyke.

Det er flere typer filariasis som går på mennesker. Det er lymfatisk filariasis som gir såkalt elefantsyke. Den voksne marken lever i lymfeknutene, særlig i lysken, og hindrer drenasjen av lymfevæsken, slik at den hoper seg opp i vevet og gir lymfødem. I ekstreme tilfeller, som på bildet, får man fortykkede lemmer og tykk, oppsprukken hud, og da kaller man det elefantsyke. Sykdommen overføres via mygg (Aedes sp.). Diagnosen stilles ved at man påviser såkalte mikrofilarier i blodet. Dette er larvene som myggen får i seg når den suger blod, og som utvikles videre i myggen før de overføres til en ny vert. Vi har medisiner som kan drepe mikrofilariene i blodet, så man ikke kan smitte sykdommen videre, men vi kan ikke drepe den voksne marken. Marken lever i mange år og lymfødemet går aldri tilbake.

Andre typer filariasis er loa-loa og elveblindhet. Den voksne loa-loa slår seg ikke til i en lymfeknute, men vandrer rundt i kroppen og gir lokalsymptomer her og der. Mest dramatisk er det når den passerer øyeeplet, og man ser en 3-4 cm lang mark som snor seg under slimhinnen. Reiseklinikken fikk henvendelse fra en pasient med slike symptomer, og jeg sa hun måtte komme med en eneste gang. Man har i slike tilfeller en sjanse til å plukke ut ormen der og da. Dessverre hadde den allerede krøpet videre før hun nådde frem. Men jeg la en bloddråpe under mikroskopet, og der krydde det av mikrofilarier.

Loa-loa overføres av blindinger (Chrysops sp.), en slags fluer som biter og slikker i seg blodet. Det har vært spekulert om hvorvidt disse også kan overføre hepatitt B og HIV ved direkte, mekanisk overføring av blod, men det er ikke bevist, og utbredelsen av hepatitt B og HIV kan forklares utfra de anerkjente smitteveiene.

Man skal uansett beskytte seg så godt man kan mot insektbitt når man er i tropene. Både når det gjelder elveblindhet, loa-loa og lymfatisk filariasis ser det ut til at man må være utsatt for en langvarig og kraftig eksposisjon av smittebærende insekter for at sykdommen skal overføres, selv om én mark i og for seg skulle være nok til å få filariasis. Det tyder på at smitteoverføringen er svært lite effektiv. Risikoen for at en vanlig turist skal få filariasis er forsvinnende liten. Men vi forstår godt at Heyerdahl var bekymret, og frykten for filariasis var nok medvirkende til at de gav opp sitt prosjekt om å vende tilbake til naturen.

Hvor smittsomt er lepra?

Senfølger av lepra. En sykepleier steller en fot med kronisk osteomyelitt på Green pastures hospital i Pokhara, Nepal. Foto: Gunnar Hasle

Da Armauer Hansen fant leprabasillene ved å mikroskopere væske fra en hudbiopsi som var tatt fra en leprapasient var han den første i verden som påviste en mikrobe som kunne fremkalle sykdom. Hans sjef og svigerfar, Daniel Cornelius Danielsen, mente at disse tingene var altfor små til å kunne ha noen betydning. Danielsen hevdet til sin død at lepra var en arvelig, og ikke smittsom sykdom. Armauer Hansen ble senere fradømt sin stilling etter å ha prøvd å pode leprabasiller i øyet på en pasient, for å se om sykdommen kunne overføres. Dette mislyktes heldigvis.

Jeg var selv på Armauer Hansen Research Institute i Addis Abbeba som student i tre måneder i 1980-81, og hospiterte da litt på leprasykehuset der. Jeg fikk påvist immunitet mot sykdommen ved såkalt lymfocytt-transformasjonstest. Det tyder på at jeg var blitt smittet av sykdommen, men fikk ingen sykdom, i likhet med de tusener av andre som har arbeidet med leprapasienter.

Lepra har et klinisk spektrum som strekker seg fra de såkalt lepromatøse leprapasientene som ikke har noen spesifikk immunitet mot lepra, men store mengder av basiller, til de såkalt tuberkuloide, som har immunreaksjoner, men ingen påviselige mikrober. Det er immunreaksjonene som skader nervene, og det fører til følelsesløshet, som igjen fører til skader og sårinfeksjoner. Kroniske infeksjoner i benvev hos leprapasienter leder ofte til amputasjoner.

En lepromatøs leprapasient kan sannsynligvis smitte sine omgivelser med dråpesmitte. Leprapasienter man påtreffer som tiggere på gaten er ikke smittefarlige i det hele tatt. Om man så skulle komme i kontakt med smitten er risikoen for å bli syk nærmest lik null. Armauer Hansen gjorde en av medisinhistoriens største oppdagelser, men Danielsen hadde også i stor grad rett: det er arvelige faktorer, samt almenntilstand, som avgjør om man blir syk eller ikke.

Når vi ser Ben Hur-filmen, hvor han går inn i de spedalskes dal, kan vi fortsatt beundre hans mot: Han trodde jo han kunne bli smittet. Men noen særlig fare utsatte han seg neppe for.

Diagnostikken var mangelfull i bibelsk tid, og det er ikke sikkert at de spedalske i bibelen hadde lepra. Det er noe man har lagt til etter at leprabasillene ble oppdaget.

Pandemier

Japanere på turistreise i Tyrkia, våren 2006, i frykt for sollys og luftsmitte. Foto: Gunnar Hasle

Det er forresten heller ikke sikkert at Svartedauden skyldtes Yersinia pestis, som det står i alle lærebøker. Y. pestis er en mikrobe som Alexandre Yersin fant under en byllepestepidemi i Kina 1894-1897. Men vi har ingen mikrobiologiske prøver fra Europa i årene 1347-1350. Susan Scott og Christopher Duncan har skrevet en spennende bok "The return of the Black Death", hvor de hevder at Svartedauden sannsynligvis har vært en viral hemorrhagisk feber med lang inkubasjonstid, en sykdom som ikke finnes lenger. Argumentene de bruker virker overbevisende: Symptomene som beskrives av øyenvitner fra 1347-1350 passer ikke med pest som finnes i dag. Ut fra kirkebokdata, som må regnes som pålitelige, fant de ut at inkubasjonstiden var ca 3 uker, mens for pest er den bare noen dager. For at pest skal kunne spres må det finnes rotter og rottelopper, og det fantes i følge forfatterne ingen rotter i England på 1300-tallet. Forsvarerne av den rådende oppfatning sier at symptomer og dødelighet ved pest kan ha forandret seg, at inkubasjonstiden er umulig å anslå når det dreier seg om en sykdom som smitter via rottelopper og at det sikkert fantes rotter i England på den tiden. Diskusjonen ble tilsynelatende avgjort da Didier Raoult fant Y. pestis-DNA i tenner fra en pestgrav i Marseille. Raoult og medarbeidere hadde imidlertid ikke sørget for C14-datering av materialet, så det kan meget vel ha vært en helt annen epidemi enn Svartedauden. Testmetoden til Raoult og medarbeidere har vært trukket i tvil, da nesten alle hans prøver ble positive, mens ingen andre har funnet Y. pestis-DNA i tilsvarende materiale. Det store spørsmålet er: Kanskje finnes smittestoffet ett eller annet sted, og dersom Svartedauden skulle komme tilbake, ville verden nå vært bedre eller dårligere rustet til å møte den? Svaret er ikke enkelt, vi har teknologi som kan finne ut smittestoffers gensekvens, og vi vil kunne lage antivirale midler og etterhvert vaksiner. Men ved starten av en slik epidemi vil ikke noe av dette kunne hjelpe oss. Og mens Svartedauden ble spredd til fots, med hest og vogn og med skip over en treårsperiode, vil en moderne pandemi med tre ukers inkubasjonstid være spredd med fly over hele verden før noen vet at den i det hele tatt eksisterer.

Hvorom allting er, menneskeheten må leve med truselen om nye epidemier. Vi fikk en alvorlig påminnelse om det under SARS-epidemien, som ble stanset på grunn av iherdige tiltake fra helsemyndighetene rundt i verden og en god porsjon hell (det var dessuten ingen interessegrupper som stilte seg i veien for effektivt smittevernarbeid, slik vi har sett i forbindelse med AIDS-pandemien). Truselen om en fugleinfluensa-pandemi er ikke over. Fra en reisemedisinsk synsvinkel er det lite vi kan gjøre før en pandemi er et faktum, men vi har fått mange forespørsler om det er tilrådelig å reise, når pandemitrusler er i medienes fokus. Svaret på slike spørsmål må være at hva den enkelte gjør i slike tilfeller betyr lite: Om det blir en pandemi er man ikke stort mer trygg hjemme i Kviteseid enn i Bangkok. Men om man reiser kan man komme ut for drastiske karantenetiltak. Flyplasser kan bli stengt, og passasjerene kan bli isolert i mange dager.

Sjørøvere

Fra Colosseum kino, før premièren til "Pirates of the Caribbean III". Foto: Elias Hasle.

Når vi tenker på fortidens sjørøvere er det virkelig med skrekkblandet fryd. Romantikken rundt sjørøveriet på den virkelige kaptein Kidds tid har sine årsaker. På den tiden var disiplinen på britiske skip beinhard: kapteinen kunne avsi dødsdommer på stående fot, og heller ikke i samfunnet for øvrig var det noen som hadde hørt om menneskerettigheter. På et sjørøverskip hersket det demokrati: mannskapet kunne når som helst "lovlig" avsette kapteinen. Livet som pirat var farlig, men fritt. Sjørøverkapteiner yndet å pynte seg med stasklær, slik vi ser Jack Sparrow og Kaptein Krok gjøre det i filmene.

Det er ingen som ser noe romantisk ved nåtidens sjørøvere. Det er særlig Indonesia (spesielt Malakkastredet) som er hjemsøkt, samt Afrika og Syd-Amerika. De økonomiske tapene er mellom 13 og 16 milliarder US$ per år. Antallet piratangrep ble tredoblet fra 1993-2003, i følge Wikipedia. Sjørøvere angriper i hovedsak handelsfartøy, men havseilere er også utsatt.

Hva skal man gjøre om man er på jordomseiling med familien og blir angrepet av sjørøvere? Sannsynligvis ikke noe annet enn å gi sjørøverne alt de ber om og håpe at de sparer ens liv. Om man har med seg skytevåpen må de registreres i havner, og ofte leveres inn for oppbevaring til man forlater landet. Hvis man ikke greier å skremme sjørøverne med et varselsskudd vil de sannsynligvis skyte for å drepe. Man skal være temmelig tøff, og ha gode skyteferdigheter for å bedre sine overlevelsessjanser med et våpen i en slik situasjon. En slik episode vil naturligvis også få et juridisk etterspill.

I forhold til antallet havseilere på langtur rundt i verden er nok antallet som blir drept av sjørøvere lite, men det er et økende, og muligens underrapportert problem.

Kannibalisme

Denne tegningen, "Farlig kyst", av den svenske kunstneren Robert Högfeldt (1894-1984) minner oss om at når man kjøper sex entrer man også den organiserte kriminalitets arena, og at mennesket er det farligste av alle dyr, to av reisemedisinens viktigste budskap. Tegningen viser også den vestlige verdens forestillinger om fremmede kulturer.

Vi tar til slutt med den ultimate reisemedisinske skrekkvisjon, vel kjent fra røverhistorienes verden: Kan man komme ut for kannibaler? Kannibalisme forekommer hos flere dyrearter. Hos mennesker må vi skille mellom:
1. Kannibalisme som del av en kultur.
2. Kannibalisme under ekstreme sultforhold.
3. Kannibalisme begått av mentalt forstyrrede personer.
2. og 3. forekommer, men disse skal vi ikke omtale her.

Vi må anta at historier om folkeslag som spiser mennesker, for en stor del er resultat av koloniherrenes behov for å legitimere at de legger under seg disse kulturene. Faktisk er det svært få (om noen) pålitelige øyenvitneskildringer av at mennesker under normale forhold har spist sine artsfrender. Det beryktede Carib-folket hadde ord på seg for å være kannibaler, men det er senere blitt trukket sterkt i tvil. Disney-konsernet har fått kritikk for scenene i "Pirates of the Caribbean", hvor Carib-folket fremstilles som kannibaler. Etterkommere etter Carib-folket skal fortsatt finnes i regnskogen på grensen mellom Venzuela og Guyana. Det er uansett god grunn til å la dem få være i fred, de har ingen ting å tjene på kontakt med vår sivilisasjon.

Det er imidlertid svært sannsynlig at kannibalisme har vært en kulturelt akseptert handling hos noen folkeslag på Papua Ny Guinea. Sykdommen kuru er den menneskelige varianten av "kugalskap", som overføres ved at man får i seg hjernevev fra samme art. Kuru har vært vanlig hos noen folk på Ny-Guinea, og det var på grunn av koblingen med kannibalisme og kuru at man kom på sporet av årsaken til prionsykdommer. Muligens foregår det fortsatt kannibalisme hos noen urfolk på Papua Ny Guinea.

Videre lesning

Les mer om farlige dyr på dette nettstedet og i Tidsskrift for den norske lægeforening.

Se også reisendes sikkehet og lureri, og Gunnar Hasles foredrag i Travellers' Club om småkrypenes sexualliv.

Søk i dette nettstedet:

---

Viktig informasjon og forbehold