Villmarksmedisin

Dette er en ny betegnelse på en veletablert virksomhet, som nå har fått egne foreninger, egne tidsskrifter og egen litteratur. For spesielt interesserte henvises til Paul S. Auerbach: ”Wilderness medicine” Forlag: Mosby, USA. St. Louis, Missouri 1991.

Reisemedisin dreier seg ikke bare om vaksiner og malariaprofylakse. Det handler om noen av risikoene man kan utsette seg for under reiser, og omfatter så forskjellige emner som høydemedisin, skred, skogbrann, lynnedslag, frostskader og nedkjøling, heteslag, helseproblemer ved dykking, medisinske utstyrslister ved ekspedisjoner og jordomseilinger, farlige dyr (både giftige og voldsomme) på land og i vann, giftige planter, infeksjoner, førstehjelp og transport av skadede, overlevelsesteknikker i villmarken og på havet, fra arktiske til tropiske forhold: hvordan man lager bål, bekledning, fangstteknikker, spiselige planter og sopp, vannrensning, insektstikkprofylakse, knuter, hvordan man svømmer om man havner i et stryk og så videre.

Generelle kommentarer

Ganske mange av klientene ved Reiseklinikken har reisemål som krever villmarksmedisinsk kompetanse:
- Folk som skal bestige høye fjell, særlig Peru (Inca trail), Nepal og Kilimanjaro.
- Regnskogsturer, særlig Amazonas.
- Jaktsafari i Afrika.
- Langturer med seilbåt.
- Snorkle- og dykkeferier.
- Folk som skal på militære oppdrag.
- Sosialantropologer og andre som skal gjøre feltarbeid på avsidesliggende steder.
- Ekspedisjoner. Se forresten Anton Hauges artikkel Tidsskrift for den norske legeforening om vår kanoekspedisjon i Guyanas regnskog.

Rådgivning til slike klienter må etter behov inkludere råd om høydesyke, dykkersyke, heteslag, insektsstikkprofylakse, giftige dyr og sikkerhet for reisende. Ved reiser langt utenfor allfarvei må man også ha tenkt igjennom utstyrslisten og planer for evakuering ved skader og sykdom. Man må tenke igjennom hva slags problemer som kan oppstå, og deltagerne må skaffe seg et minimum av kunnskaper for å kunne hanskes med disse problemene.

Høydesyke.

Om man stiger raskt til høyder over 2500 meter over havet risikerer man høydesyke (barometertrykket kan variere med de geografiske områder, det er litt høyere over ekvator enn ved polene og lavere i Andesfjellene enn ved samme høyde i Afrika og Asia).
Opp til 3500 meter vil de fleste ha en oksygenmetning i blodet på >90%, men fra da faller kurven bratt.

Akklimatisering

Målet er å prøve å opprettholde oksygenmengden i cellene til tross for mindre oksygen i luften.
For det første vil man puste mer. Dette gjør at CO2 -innholdet i blodet blir lavere, og man får høyere pH, altså en respiratorisk alkalose og dermed mindre lyst til å puste.
Andre trinn i akklimatiseringen blir at nyrene kompenserer alkalosen ved å skille ut bikarbonat, slik at både pH og oksygenmengde nærmer seg normalverdiene.
For det tredje vil erythropoietinsekresjonen øke, slik at det dannes flere røde blodlegemer. De perifere venene vil trekke seg sammen, slik at det sentrale blodvolumet øker, og antidiuretisk hormon supprimeres, slik at diuresen øker, følgen blir hemokonsentrasjon.
Hjertet slå fortere, og når man er på yttergrensen for akklimatisering vil hjertefrekvensen i hvile være lik den maksimale hjertefrekvensen.

Høydesyke, komplikasjoner

I engelskspråklig litteratur finner man følgende begreper:
AMS: Acute Mountain Sickness, akutt høydesyke.
HACE: High Altitude Cerbral oEdema, høyde-hjerneødem.
HAPE: High Altitude Pulmonary oEdema, høyde-lundeødem.

AMS er i utgangspunktet godartet, tilstanden snur seg om man går ned i lavere høyde, eller ser det an ved samme høyde noen timer, eller et par dager, om tilstanden ikke forverres. Symptomene er hodepine, kvalme og slapphet, ikke ulik fyllesyke, samt søvnforstyrrelser og væskeretensjon. Hodepinen er verst om natten. Personer med søvnapnoe er verre stilt enn andre, og mange får søvnapnoe av å oppholde seg i store høyder. Tilstanden kan unngås ved å ta seg god til akklimatisering, ideelt 300 høydemeter per dag over 3000m. Man må for all del ikke fortsette oppstigningen om man får symptomer. Det er helt unødvendig å dø av høydesyke, men det går godt an. De fleste som dør er med i en gruppe som det er praktisk vanskelig å skilles fra, for da tøyer man toleranseterskelen for symptomene. Turer til toppen av Kilimanjaro er lagt opp slik at akklimatiseringen blir altfor kort, og det er umulig å få til forlengede opplegg. 300 høydemeter per dag blir dessuten svært korte distanser på Kilimanjaro, så det er vanskelig å motivere folk for å avansere så langsomt. Resultatet er at ca halvparten må gi opp.

AMS kan forebygges ved å bruke Diamox , enten som depot-tabletter, 500 mg per dag eller vanlige tabletter, 250 mg x 2-3 per dag. Man kan starte med medikamentet én dag før oppstigningen, men jeg foretrekker heller at man starter med det når man begynner å føle symptomer (men da må man ikke bruke depottabletter). Før var man redd for såkalt "rebound effect" om man slutter med medikamentet før man er under 3000 m.o.h., men det er ikke faglige holdepunkter for at det er tilfelle. I følge moderne syn kan man slutte med Diamox når symptomene opphører. Virkningsmekanismen er ikke avklart, men en plausibel forklaring er at den hemmer nyrenes reabsorbsjon av bikarbonat, og dermed etterligner den normale akklimatiseringen, samtidig som det er et diuretikum, og dermed kan motvirke væskeretensjonen som man ser ved høydesyke. Diamox er et sulfaprepartat, og må ikke gis til sulfa-allergikere.

Dexametason brukes også for å forebygge AMS, men det har flere bivirkninger og er mindre effektivt. Acetylsalicylsyre har vært brukt mot hodepinen, men det bør ikke brukes, da den platehemmende effekten kan forverre blødninger i netthinnen som sees "normalt" hos 30-50% ved 5000 meter, og enda vanligere ved større høyder (Kilimanjaro er 6000 meter over havet!).
Man må anta at det da også er små blødninger i resten av sentralnervesystemet.

Høyde-hjerneødem, HACE, og -lungeødem, HAPE, er livstruende tilstander. Pasientene må øyeblikkelig transporteres ned i lavlandet, og under transporten må de ha oksygen, eller ligge i en trykkbag.

HACE kan allerede opptre på 2500 meter, men det er sjelden. Over 4000 meter rammes mer enn 1%. Symptomer er ustøhet og forandret personlighet, etter hvert bevisstløshet. Dexametason kan ha noe effekt, men erstatter ikke nedstigning.

HAPE gir seg utslag i tungpust og hoste, ofte med lyserødt skummende ekspektorat. Pasientene kommer her inn i en ond sirkel, da lungeødem gjør at oksygenutvekslingen blir dårligere. Adalat har noe effekt, men det er oksygen, trykk-bag og nedstigning som er behandlingen.

Konklusjon: mennesker er ikke tilpasset å leve over 4-5000 meter over havet, og vi har ikke noe der å gjøre.

Kontraindikasjoner for ferie i store høyder:

- Barn som er så små at de ikke kan fortelle om symptomene sine.
- All slags hjertesykdom, enten det er angina pectoris, klaffefeil, medfødte hjertefeil, arytmier eller ukontrollert hypertensjon (høyt blodtrykk).
- Astma, unntatt om den er stabil og helt symptomfri. I alle fall må ekstra medisiner tas med.
- Lungeemfysem.
- Ventilasjonssvikt, for eksempel kyfoskoliose som reduserer evnen til å iverksette en ventilasjonsrespons til hypoksien, poliosekvele i respirasjonsmuskulaturen, søvnapone.
- Sigdcelleanemi.
- Diabetes er en relativ kontraindikasjon, men heller ikke friske mennesker har noe på de høyeste fjelltoppene å gjøre. Det er viktig å være oppmerksom på at måleapparater er upålitelige i høyden.
- Graviditet.
- Epilepsi. Hypoksi kan utløse epileptiske anfall, og om man da i tillegg ikke puster i det hele tatt i halvannet minutt på grunn av et grand mal-anfall er det farlig. Teoretisk kan også lysstimulering utløse epileptiske anfall.
- P-piller? Økt risiko for blodpropp: den økte koagulasjonstendensen på grunn av hypoksien adderer seg til økt blodviskositet og blodpropprisikoen ved bruk av p-piller.

Erfaringer fra Kilimanjaro

20 000 turister forsøker hvert år, mindre enn 70% når toppen. 25 turister døde i løpet av åtte år (1996-2003), 14 av disse på grunn av høydesyke. Dødeligheten av høydesyke ble beregnet til 7/100 000 turister. Dødsfall på grunn av høydesyke på Kilimanjaro er altså svært sjeldne, men jeg snakket med M. Hauser etter foredraget, og han kunne fortelle at nesten alle som prøver å bestige dette fjellet i større eller mindre grad har symptomer på akutt høydesyke.

Referert fra Hauser M et al.: Deaths due to High Altitude illness among Tourists Climbing Mt. Kilimanjaro. Africa European Conference on Travel Medicine, Cape Town 8.11. February 2004.

Bekledning i kaldt klima.

Dette skulle være kjent stoff for et norsk publikum, men to ting skal poengteres:
Kroppen vil styre blodstrømmen (via anastomoser) slik at det går mindre blod til fingre og tær når man er generelt nedkjølt. Det innebærer at samme hvor varmt fottøy man har vil man fryse på bena om man fryser. Det er bare i begynnelsen man kjenner ”neglesprett” og dette er en følelse man aldri må ignorere, da det er overhengende fare for frostskade.

Det er en vanlig folkelig tro at luftfuktighet er en viktig faktor for nedkjøling. Dette er feil, faktisk inngår ikke luftfuktighet i noen tabeller for nedkjølingshastighet. Det er vind som er det viktigste, i tillegg til temperatur, og kraftig vind ved 0 grader kan gi hurtigere nedkjøling enn om det er vindstille ved -20 grader. Fuktighet i klærne forverrres selvfølgelig faren for nedkjøling, særlig når det blåser.

Heteutmattelse og heteslag.

Svette er kroppens viktigste varmereguleringsmekanisme. (en naken mann kan overleve i 15 minutter ved 120^oC i tørr luft. Muskelaktivitet alene ville øke kroppstemperaturen med 20^oC på en time). Man trenger mer enn 10 liter vann per døgn ved moderat belastning i fuktig luft over 29^oC. Saltbehovet er størst før man er akklimatisert. Tørste er ikke noen fullgod indikator på graden av uttørring. Appetittløshet, søvnighet, øket puls, svimmelhet og hodepine kan være symptomer på uttørring. Om man har mørk eller sparsom urin bør man drikke 1 liter vann etter at tørsten er slukket. Løse, dekkende bomullsklær og for eksempel en stråhatt gjør at man holder seg kjøligere i solen enn om man har bar hud.

Man akklimatiseres under opphold i tropiske områder. Det er evnen til å svette over hele kroppen som øker. I begynnelsen svetter vi nordboere mest under armene. Full varmeakklimatisering oppnås etter to-tre måneder, men man greier seg bedre allerede etter en uke. Akklimatiseringen kommer ikke i stand om man bor og oppholder seg i luftkondisjonerte områder.

Ved akutt heteslag er det væsketilførsel og avkjøling som trengs. I Mekka har man omfattende erfaring med denne tilstanden, og der har man kommet frem til at en aerosol med lunkent vann kombinert med en vifte gir den mest effektive avkjølingen. Kaldt vann kan utløse skjelving.

Leger som gir råd til pasienter med hjertesvikt eller coronarsykdom skal være klare over at hjertets minuttvolum normalt stiger ved høy temperatur, og symptomene kan dermed forverres.

Solbeskyttelse

Sollyset er om lag to og en halv gang så kraftig i tropene som i Norge. Risikoen for skader av huden på grunn av soling under sydenreiser er sannsynligvis overdrevet. Det er mange som synes at det å få sol på kroppen er noe av vitsen med å reise til Syden! UVB gir mye mer av både brunende og brennende effekt enn UVA. Det er mange som tror at man blir lettere brun ved å bruke solkrem, men det er bare riktig om man greier å sole seg så forsiktig at man overhodet ikke blir rød.

"Solfaktor 10" betyr at man kan være ti ganger så lenge i solen som om man ikke bruker solkrem, forutsatt at man ikke tørker bort svette, for da vil mye av effekten bli borte. Da solkremene stort sett er usynlige er det vanskelig å legge dem på slik at det er et tilstrekkelig tykt lag over alt. Det er ikke overbevisende dokumentert at solkremer reduserer sollysets langtidsvirkninger på huden, som rynker og risiko for hudkreft. Faktisk er det vist økt forekomst av maligne melanomer ved bruk av solkremer, men dette kan skyldes at det er de som har størst risiko for melanomer som bruker mest solkrem (jo flere brannbiler, desto større ødeleggelser). Man kan ikke garantere at stoffene i solkremene i seg selv på lang sikt er ufarlige. Solkremer er den ledende årsaken til fotoallergisk dermatitt. Dekkende salve, med zink ser ut til å være bra. Solbrunhet i seg selv hos hvite gir en solfaktor på 2 til 3 (svarte mennesker har en naturlig solbeskyttelse faktor 30!), men dette vil variere med forskjellige grader av pigmentering. Personer av den keltiske fenotype (rødt hår og fregner) skal være svært nøye med solbeskyttelse.
Solkremer må sees på som et ledd i en strategi for å redusere soleksponeringen. Noe på hodet, og løse, dekkende bomullsklær, gir den beste solbeskyttelse, og gjør at man holder seg kjøligere i solen enn om man har bar hud. Som eksempel på det kan nevnes at ørkenfolk, som beduiner og tuareger nettopp bruker slike klær. En tynn polyesterbluse har solfaktor 2, olabukser har solfaktor 1000. En hatt reduserer lyseksponeringen med en faktor på ca 4 (7 for nesen, 3 for kinnet).

I tropene vil det være lurt å holde seg mest mulig i skyggen de lyseste timene på dagen.
Personlig er jeg tilhenger av å ikke markedsføre solkrem som den viktigste delen av solbeskyttelsen. Det er likevel lurt ha med seg en liten tube med for eksempel faktor 10-15 for å beskytte seg om man har fått for mye sol en dag.

Som behandling mot akutt solbrenthet kan man bruke et NSAID (for eksempel Brufen, Felden, Naprosyn osv.).

Snøblindhet er solbrenthet på hornhinnen og øyets slimhinner, den kan forebygges med solbriller. Ved ekspedisjoner bør det være briller som også skjermer for lyset fra siden.

Naturkatastrofer i villmarken: Snøskred, lynnedslag og skogbrann.

Dette temaet er perifert i reisemedisinsk sammenheng og vi skal stort sett bare nevne det som går på å øke sjansen for overlevelse.

Snøskred

Man skiller mellom løssnøskred, flakskred og sørpeskred. Løssnøskred er vifteformet. Flakskred kan være mye større, og opptrer når det er løse lag under en hard skorpe.

Overlevelse i områder med risiko for snøskred handler om å kunne identifisere skredfare.
- De fleste skred starter i helninger på 30-40° .
- Glatte flater, uten skog eller steinblokker.
- Vind, obs terreng som ligger på lesiden av vindretningen.
- Store snømengder på kort tid.
- Regn og temperatur over 0° C.
- Lokale kunnskaper om tidligere skred i området er det viktigste.
Skredeksperter kan identifisere løse lag i snøen ved å skjære ut en blokk av snøen. Man kan også hoppe med ski på det harde snølaget på et trygt sted, og høre/se om et stort flak synker sammen.

Det er voldsomme krefter involvert i et snøskred, farten kan være opptil 150 km/time. Ca 1/10 av dem som rammes dør umiddelbart av thoraxtraumer. Etter 45 minutter vil halvparten være døde. Tidsfaktoren er enormt viktig for sjansen til å overleve.

Det finnes forskjellig utstyr for å bedre sjansene. Fjellspade bør alle ha med seg. Lavinesnor har gått av moten, kun i 40% av tilfellene vil snoren være synlig etter skredet. Radiosendere på hver enkelt turdeltager har vist seg som en svært effektiv måte å finne skredofre på, mye mer effektivt enn søkestenger. Lavinehunder er kanskje det mest effektive, men alt handler om å komme fort til. Ofrene dør både av kvelning og nedkjølning. En ny oppfinnelse, Avalung, er et munnstykke med en ventil, koblet til en spesiell vest, som gjør at man puster inn fra ett sted, og ut et annet sted. Man har også laget en airbag for fjellturister, som skal gjøre at man flyter oppå skredet, om man er rask nok til å utløse den. Disse har vist lovende resultater, men det viktigste må være å unngå skredfare.

Les mer på Røde kors sine hjemmesider.

Lynnedslag

Det er sjelden noen dør av lynnedslag i Norge, men ganske vanlig i USA.
Noen råd:
- Hold deg unna store metallgjenstander, som for eksempel høyspentmaster.
- Søk ikke ly under enslige trær, men gjerne i en skog. Velg da de lavere trærne.
- Beveg deg ikke på bakketopper, velg en lavere rute.
- Telt gir ingen beskyttelse.
- Om du har mulighet til å søke ly i en bil, så gjør det (men ikke en med kalesje!).
- Om du er i båt, så kom deg i land, eller vent under en bro. Seilbåter må ha lynavleder.
- Om man er på en slette og det lyner i nærheten, og ikke har noe sted å søke ly, bør man huke seg ned.
- Om man opplever at håret står til værs under tordenvær, er det overhengende fare for lynnedslag. Man må da øyeblikkelig legge seg flat, om man er i åpent landskap.

Skogbranner

Vanligvis beveger ikke flammefronten seg hurtigere enn man kan løpe. Man har best sjanse til å unnslippe flammene om man beveger seg mot vinden og nedover i terrenget.
Om man blir fanget mellom to flammefronter gis det følgende råd:
- Få ikke panikk. Løp ikke unødig.
- Løp om nødvendig gjennom flammene om det er et utbrent område på den andre siden (dette virker bare i gress- eller busk-terreng, ikke i en skog.).
- Tenn en mot-ild om du er i gress- eller busk-terreng, mens det ennå er tid til å gjøre det.
Om ilden når deg:
- Kontroller pusten, hold deg langs bakken, pust gjerne gjennom et tørkle.
- Beskytt deg mot strålevarme.
- Ligg på bakken med ansiktet ned.
- Det kan være livreddende å søke ly i en bil. Det beskytter mot den intense varmen, som ved en gressbrann bare varer i et halvt minutts tid, og ved en skogbrann i 3-4 minutter. Det er sjelden at drivstofftanken eksploderer under en skogbrann.

Jordomseilinger

Det er viktig at ingen av deltagerne på en langtur med seilbåt har sykdommer som kan skaffe problemer under reisen, spesielt bør de ha gjennomgått tannlegesjekk. Alvorlige sykdommer, som diabetes type 1, epilepsi, HIV-infeksjon og alvorlig sinnslidelse regner jeg som kontraindikasjoner mot jordomseiling. Personer av "den keltiske fenotype" bør ikke utsette seg for tre års intens solbestråling.

Aktuelle vaksiner er DTP, polio, hepatitt A, tyfoidfeber og gulfeber. Malariaprofylakse er vanligvis ikke nødvendig, om de ikke skal overnatte i Afrika eller Ny Guinea, men det må finnes beredskapsmedisin for behandling av malaria om bord.

Skipsapoteket må først og fremst være utstyrt for å behandle skader og infeksjoner. I Forskrift om skipsmedisin er det en omfattende liste over medisiner alle norske skip plikter å medbringe, men lystfartøy omfattes ikke av denne forskriften. Man plikter likevel etter Sjødyktighetsloven å være utstyrt med førstehjelpsutstyr og kunnskaper til å bruke det. Det vil være naturlig å ta med clindamycin (Dalacin 300mgx3-4) mot alvorlige hud- og bløtdelsinfeksjoner, ciprofloxacin (Ciproxin 500 mg x2) mot alvorlige mave-tarm-infeksjoner, metronidazol (Flagyl 400 mg x 3) i tillegg ved blodig diaré), penicillin tabletter (1g x 3) mot luftveiseinfeksjoner, kloramfenikol øyesalve, klorhexidin i vandig løsning og i sprit, samt Malarone eller Lariam som beredskapspakke mot malaria. Det er også lurt å ha med seg et antihistmin og paracetamol. Smertestillende medisin som står på listen over narkotika i et lystfartøy kan potensielt skaffe problemer i land. Venfloner og sprøyter anbefaler noen å ta med, men forutsetningen for å ha nytte av det er jo at det også er medisiner som skal gis parenteralt, og personell som kan administrere det. Jeg tror at man i dag kan forutsette at sykehus som behandler turister har rene sprøyter uansett hvor i verden man blir innlagt. Alle deltagerne bør ha gått førstehjelpskurs, og i hvert fall noen av dem bør ha lært suturteknikk. Førstehjelpsutstyret må inneholde sterile hansker, nåleholder, kirurgisk pinsett, saks, tråd med nål: Dexon 3-0, bandasjeutstyr og enkelt spjelkeutstyr.

Mann over bord

Dette er en svært farlig situasjon på en seilbåt. Man skal alltid bruke sikkerhetsline. Man må ha øvd inn rutiner på forhånd i fall ulykken likevel skulle være ute, slik at alle om bord er i stand til å snu båten og heise opp vedkommende. Om det er kaldt vann vil en person som faller uti øyeblikkelig trekke pusten, og om han/hun da er under vann vil vedkommende snart drukne. Dersom personen greier å kontrollere pusten og komme seg til overflaten kan han/hun svømme en stund, men uten overlevelsesdrakt vil nedkjølingen gjøre at man mister muskelkraft, da musklene bare fungerer innefor et bestemt temperaturområde. Man regner at et menneske ikke greier å svømme mer enn 25 meter med vanlige klær i isvann. Skal man ha noen sjanse til å bli reddet må man ha redningsvest og varme klær, helst overlevelsesdrakt.

Padling

Se eskimorulle.

Helseproblemer ved dykking

Farlige dyr

(se også Det reisemedisinske skrekkabinett)

Giftige dyr

Det å være giftig er en vanlig tilpasning i naturen, både som forsvar og til bruk ved angrep. På engelsk skiller man mellom ”venomous” (med giftige sekreter) og ”poisonous” (i seg selv giftig å spise).

Slangebitt

I følge WHOs statistikk er det 30-50 000 dødsfall hvert år på grunn av slangebitt. Hovedsakelig dreier det seg om en yrkesrisiko for bønder og, i Sørøst-Asia, for fiskere. Når europeere får slangebitt er det oftest under forsøk på å håndtere slanger. Det er sjelden turister dør av slangebitt, men som reisemedisinere får vi ikke så sjelden spørsmål om det.

Av de ca 2400 slangeartene som finnes i verden er det ca. 50 som har noen klinisk betydning.

Systematisk inndeling av slanger: Hoggormer,Viperidae: Hoggorm (Viper), puffadder/gabonviper (Bitis), bushmaster (Lachesis), klapperslanger (Crotalus), lanseslanger (Bothrops), sagskjellvipere (Echis), asiatiske lanseslanger (Trimersurus), Agkistrodon, m.fl.

Giftsnoker,Elapidae: Kobraer (Naja, Ophiophagus), kraiter (Bungarus), mambaer (Dendroaspis), korallslanger (Micruroides og Micrurus), taipaner (Oxyuranus), dødssnok (Acanthophis), tigerslanger (Notechis), brunslanger (pseudonaja).

Havslanger, Hydrophiidae: Lapemis Hardwicki, Hydrophis cyanocinctus, Laticauda colubrina. Australske giftsnoker stammer trolig fra havslangene.

Slangegift er en kompleks blanding av enzymer, lavmolekylære proteiner og peptider. Multifaktorielt sykdomsbilde. Differensialdiagnose ved andre tilstander.

Slangeserum er vanskelig tilgjengelig fra Norge, men finnes lokalt på sykehusene der det er aktuelt med slangebitt. Serum må administreres av erfarne klinikere, og må ikke brukes ukritisk. Serumet produseres vanligvis i hester, og må lages med tanke på de lokale slangeartene. Omnivalent slangeserum er tvilsomt. Det er ikke aktuelt å utstyre turister med slangeserum. Det er langt frem til at slangevaksiner kan få noen praktisk nytte.
Dekkende klær og støvler er viktigste forebyggelse. Man må se seg godt for, og unngå å trenge seg gjennom tett vegetasjon. Om man ser en slange må man ikke prøve å avlive den, men trekke seg rolig tilbake. Ingen slanger ønsker konfrontasjon med mennesker.

Øgler

Kun to giftige arter: gilaøgle og vorteøgle, de fører sjelden til dødsfall hos mennesker.

Amfibier

Noen frosker lager de mest potente giftene vi kjenner, men de representerer ingen risiko for mennesker (om man ikke blir skutt på med en giftpil!).

Fisk

En rekk fisk har giftige pigger (fjesing, steinfisk, skorpionfisk, piggskater, noen maller). Vass ikke rundt i fjæra i tropene, uten fottøy. Steinfisk, Cynankeja horrida er den verste. Stikkene kan gi kolossale smerter, som kan lindres ved at området senkes ned i vann som er så varmt som pasienten kan tåle, helt på grensen til det som gir brannskader. Prosedyren må gjerne gjentas flere ganger. Piggskater kan skade mennesker om de blir fisket. Stikk av fiskepigger er sjelden dødelig.

Noen fisk er giftige å spise, et ikke så lite helseproblem blant fugu-spisende japanere. Disse fiskene tilhører ordenen tetraodontiformes, og fordi mange av dem kan blåse seg opp kalles de ”puffers”. Fiskene inneholder tetrodotoxin. Selv om fugu-kokkene har fem til syv års læretid og en offentlig godkjenningsordning dør det et femtitalls japanere hvert år av dette.

Enkelte rovfisk, som barracuda og red snapper kan være giftige på grunn av opphopning av dinoflagellattoksiner (Ciguatoxin) i næringskjeden. Det er de store eksemplarene som oftest er giftige.

Nesledyr

En av de mest vellykkede rekker i dyreriket. Deres våpen er neslecellene (cnidocytter). Koraller, sjøanemoner, maneter: portugisisk krigsskip, sjøveps. Det er årlig atskillige dødsfall i Australia på grunn av sjøveps (særlig Chironex fleckeri), døden kan inntre etter få minutter, på grunn av hjertesvikt. Om man overlever i 30 minutter klarer man seg, men det kan opptre nekroser. Som førstehjelp ved manetskader anbefales eddik. Man må ikke ha på sprit, da det får u-avfyrte cnidocytter til å utløses. Om man ikke har eddik med seg på stranden skal man kaste på tørr sand, og skrape bort sand og tentakler. Hjerte/lungeredning og antiserum har reddet en del ofre.

Bløtdyr

Dette er en liten samling av Conus-snegler som er stilt ut i vår monter.

Conussnegler har giftharpun med et hurtigvirkende neurotoksin i snabelen, noen er like farlige som slangebitt. Disse meget vakre sneglene er det verdt å merke seg, i det noen kan være fristet til å plukke dem opp for å ta med sneglehuset hjem. Snabelen kan bøyes bakover, så det er ikke noe sted på sneglen det er trygt å holde.

Blåringet blekksprut (Octopus maculosus) har giftig bitt. Noen nakensnegler adopterer nesleceller fra nesledyr de har spist.

Muslinger lager ikke selv noe toxin, men de kan i perioder med mye alger (”red tide”) ha store mengder dinoflagellattoksiner i seg og kan gi paralytic shellfish poisoning, PSP. Disse toksinene forsvinner fort når vannet klarner. Det blir gitt advarsler i media når skjellene er farlige.

Pigghuder

Kråkeboller er en viktig risiko for dykkere/snorklere. Det dreier seg her både om gift, og ren mekanisk irritasjon. Piggene kan ha enveis mothaker som driver dem innover.

Leddyr

Edderkopper
30 000 arter, alle er giftige, men bare 20-30 arter er potensielt farlige for mennesker. Australia har spesielt mange farlige edderkopper. I likhet med slanger har edderkopper en kompleks blanding av toksiner som skal lamme og fordøye. Loxosceles, ”fiddler spiders”: Hovedsakelig lokal cytotoxisk effekt.
Latrodectus, Den sorte enke: Systemisk effekt, kardiovaskulær kollaps.
Edderkopper kan gjemme seg i sprekker, i sko og under toalettseter.

Skorpioner
Nattaktive dyr. Om dagen ligger de i sprekker, under trestykker og steiner. Giftbrodden sitter på enden av halen, som kan slås forover (i prinsippet er det trygt å gripe giftbrodden bakfra). Det er hovedsakelig for barn at skorpioner kan være dødelige. Smerte og skrekk er de viktigste symptomene hos voksne. Det finnes ca 350 arter, det er i hovedsak de artene som har stor giftbrodd, og små klosakser som er farlige.

Skolopendere og tusenbein
Lokalirriterende, sjelden farlige.

Krepsdyr
Det er en rekke krabbearter som er giftige å spise. Som når det gjelder sopp: spis kun de artene du vet er spiselige.

Flått
Viktigste problem er at de er sykdomsvektorer. Noen arter som kan gi lammelser finnes i Sørøst-Asia.

Insekter
Blodsugende arter har stor betydning som sykdomsvektorer, og noen kan gi betydelig lokalirritasjon, men disse behandles ikke i denne sammenhengen.

Fysisk farlige dyr

Dette er et tema som gir uuttømmelig stoff til spennende fortellinger. Når et menneske blir angrepet av et farlig dyr skaper det store avisoverskrifter. Statistisk forårsaker imidlertid dyreangrep en svært liten andel av dødsfallene i verden. Men, som når det gjelder slangebitt, er dette noe folk spør om når de skal ut å reise. Det er kun virveldyr som har noen dokumentert betydning, det er ingen holdepunkter for at kjempeblekkspruter eller -muslinger har skadet mennesker.

Fisker

Fra 1990 til 1995 ble det registrert 283 haiangrep i verden, hvorav 40 var fatale. Mer enn halvparten av angrepene har vært på mindre enn 1,5 meters dyp. Nesten alle angrepene er av enten hvithai eller tigerhai, altså de store pelagiske artene, som normalt tar bytte av menneskestørrelse, for eksempel sel. Haiarter som bebor korallrevene, og som oftest sees av mennesker, angriper sjelden eller aldri. Haier angriper uten varsel. Det er svært sjelden at offeret ser haien før den angriper (og om man ser en hai er det svært liten sannsynlighet for at den vil angripe). Et haiangrep foregår ofte på den måten at haien påfører offeret ett dødelig bitt, og så kan det ta en stund før den kommer tilbake. Det er i dette tidsrommet man har en sjanse til å redde vedkommende.

Det er bare haier som angriper mennesker uprovosert. Nærgående mennesker kan likevel bli skadet av andre fisk. En person ble bitt i ansiktet da han holdt en fisk i munnen og på den måten prøvde å mate en stor barracuda. En annen holdt frem en fisk for å mate en australhavabbor, Epinephelus lanceolatus (familie Serranidae) som kan veie opptil 400kg, den takket ja til fisken - og til armen. Murener er åler som finnes i alle tropiske hav. De angriper ikke mennesker, med mindre man stikker hånden inn i hulene deres. Når en murene først får tak slipper den ikke så lett, og det har hendt at man må kutte hodet av fisken for å få den til å slippe. Avtrekkerfisk kan forsvare territoriet sitt, og bite snorklere og dykkere, men det blir sjelden alvorlige skader. Kirurgfisk har et knivskarpt ”blad” ved siden av haleroten, som kan gi ganske store flenger på dem som svømmer for nær.

Reptiler

De to farligste krokodilleartene er nilkrokodillen Crocodylus niloticus , som finnes i Afrika, og deltakrokodillen Crocodylus porosus, som hovedsakelig finnes i Australia. De største eksemplarene kan veie over 1 200 kg og de kan oppnå en fart på 30 km/time under vann. De kan også være svært raske over meget korte distanser på land. Å undervurdere en krokodilles hurtighet på land kan være skjebnesvangert, de kan hive seg raskt rundt og slå voldsomt med halen. Krokodiller er i stand til å skyte seg opp fra vannet med om lag halve kroppslengden og gripe bytte som står i vannkanten eller på en gren. De kan ligge stille under vann i to timer uten å puste, for så å ”eksplodere” ut av vannet, eller de kan la seg drive med strømmen under vann de siste metrene før de slår til. De kan være usynlige for et uøvet øye på bare 20-30 cm dyp. En liten bevegelse i vannspeilet, som når et dyr kommer for å drikke, eller når man stikker en hånd eller fot ned i vannet kan utløse angrep. I krokodilleområder skal man være varsom selv ved små bekker, som kan huse langt større krokodiller enn man skulle tro. Når de først har fått tak, vil de dra byttet under vann og rulle seg rundt, så offeret drukner og blir revet i stykker. Nilkrokodiller dreper ca 1000 mennesker hvert år i Afrika, og enkelteksemplarer skal ha drept opptil 400 mennesker. Krokodilleangrep kan forebygges ved å lytte til lokale advarsler. Det finnes også farlige krokodiller i India, men disse er nesten utryddet. I Amerika finnes de nesten utryddede sorte kaimaner, som kan angripe mennesker, men det er sjelden. I perioden 1973 til 1990 ble fem barn drept av alligatorer i Florida.

Komodovaranen, eller ”komodo-dragen”, kan veie opptil 165 kg. Den lever av åtsler og store pattedyr som hjort og villsvin på noen små øyer i Indonesia, og kan angripe mennesker. Den er rask og smidig, en god svømmer og klatrer med stor dyktighet i trær.

Fugler

Struts kan i pressede situasjoner sparke og hakke i hjel et menneske, ett til to per år i Afrika, likeledes andre strutseliknende fugler (kasuar og emu). Det er ikke kjente eksempler på at rovfugler har drept mennesker.

Pattedyr

De farligste pattedyrene er de store kattene. Løver dreper 300-500 mennesker per år, leoparder like mange og tigere 600-800 per år. Det er vanligvis svekkede eller sårede individer som dreper mennesker. Om en gruppe mennesker blir angrepet, vil en løve forsøke å drepe ferdig det utsette offer, mens en leopard vil forsøke å skade så mange som mulig, så fort som mulig. Det er spesielt farlig å skadeskyte en leopard. De store amerikanske kattedyrene, puma og jaguar, dreper sjelden mennesker.

Når det gjelder brunbjørn (inkludert grizzly) vil angrepet vanligvis være et selvforsvar fra bjørnens side. I de fleste tilfellene har mennesker uforvarende kommet altfor nær. Binner med unger utgjør 20% av populasjonen, men lager 80% av skadene på mennesker. I mer enn 80% av bjørneangrep overlever mennesket, og det er størst sjanse til å overleve om man setter seg til motverge, eller prøver å komme seg unna. Dersom bjørnene virkelig hadde vært ute etter å drepe mennesker, ville nok dødeligheten av bjørneangrep vært langt høyere, da en norsk brunbjørn uten vanskelighet kan drepe en voksen elg. Man må for all del ikke spille død, da bjørnen er åtseleter. Fra 1900 til 1979 ble 19 mennesker drept i nasjonalparker i Nord-Amerika, og 22 ble drept utenfor parkene i Alaska av grizzly-bjørner. Amerikanske svartbjørner fører sjelden til dødsfall, men skader mennesker oftere enn grizzlybjørner. I Eurasia har vi foruten brunbjørn også de små asiatiske bjørneartene (kragebjørn, brillebjørn, asiatisk svartbjørn og leppebjørn), men noen stor risiko for mennesker representerer disse dyrene ikke.

Peter Høeg har skrevet: ”…isbjørnen….trekvart tonn muskler, knogler og tænder. En ekstrem, livsfarlig eksplosjonsevne. Et rovdyr der kun har eksisteret i 20 000 år, og i den tid kun kendt to kategorier av pattedyr. Sin egen art, og byttet, føden” (Fra Frøken Smillas fornemmelse for sne). Antall dødsfall på grunn av isbjørn er lavt, fordi de holder til på steder hvor det ferdes få mennesker, og disse menneskene gjerne er bevæpnet, og vil skyte isbjørnen før den gjør noen skade. I motsetning til de andre bjørnene har man ikke her med et skremt dyr å gjøre, men et dyr som er ute etter mat. Man må alltid ha med et tilstrekkelig kraftig skytevåpen når man ferdes i områder hvor det forekommer isbjørn. Det har vært fire dødsfall på grunn av isbjørn på Svalbard og Bjørnøya siden 1971.

Det er meget sjelden at ulv dreper mennesker. Det er noe usikkert om ulven i det hele tatt har drept mennesker i Norge. Det har i alle fall ikke skjedd siden 1900. Man regner med at tamme hunder angriper 1,5 millioner og dreper 10-20 mennesker hvert år.

Hyener dreper 20-100 mennesker i Afrika hvert år.

Generelt gjelder det å alltid må sette seg til motverge om man blir angrepet av et stort rovdyr, og forsøke å holde det på avstand ved å kaste ting på dem. Når det gjelder de store kattene er de så effektive at offeret ofte ikke en gang rekker å gi lyd fra seg. Om det opptrer et menneskeetende dyr i et område, må dyret uskadeliggjøres så fort som mulig. Det store flertall av individene vil aldri angripe et menneske.

Elefanter dreper 200-500 mennesker hvert år i Afrika og India, flodhester 200-300 og afrikanske bøfler 20-100. Planteetere utgjør altså en likeså stor fare for mennesker som rovdyr. Viktigste forebyggelse er å holde seg på avstand og trekke seg tilbake om dyret oppfører seg truende.

Noen generelle kommentarer

Når det gjelder dyr i havet gjelder regelen: bare se, men ikke røre. Har man først kommet seg ut i vannet og svever fritt, er risikoen for giftige stikk liten.

Lytt til lokale advarsler, og bruk sunn fornuft. Ville dyr skal betraktes på respektfull avstand.

I forhold til trafikkulykker, AIDS og malaria representerer farlige dyr en minimal risiko for turistreisende. Det farligste dyr i verden er for øvrig Homo sapiens, som de siste tiår har stått for ca. 200 000 individuelle drap og ca. en million drap i krig per år.

Litteratur:

Gunnar Hasle: Farlige dyr. Tidsskrift for den norske legeforening 2002:17.

Se også referat fra Gunnar Hasles foredrag i Travellers Club.

Søk i dette nettstedet:

---

Viktig informasjon og forbehold